eI 2005 ble Orhan Pamuk stilt for retten fordi han hadde uttalt at én million armenere ble drept av tyrkiske myndigheter under overgrepene på befolkningen i april 1915.
Pamuk er en av mange tyrkiske intellektuelle som har snakket høyt om denne forferdelige nedslaktingen, som av historikere kalles et folkemord.
Tyrkias ledelse fortsetter å fastholde at dette overgrepet er en løgn. Det er forbundet med den største risiko for tyrkiske borgere å si noe annet.
Varujan Vosganian
Sjanger
Forlag
Oversetter
Utgivelsesår
ISBN
Også når utenlandske forfattere uttaler seg om den armenske tragedien, forsøker Tyrkias ledelse å sabotere dem. Da den rumenske forfatteren Varujan Vosganian skulle snakke om romanen «Hviskingenes bok» på et møte i Bukuresti, sendte den tyrkiske ambassadøren en protest. Folkemordet i Armenia er bokas hovedtema.
En rumensk journalist har avslørt at en kampanje mot Vosganian har røtter i Tyrkia. En tyrkisk utgave av boka var planlagt, men er blitt stanset. Forleggeren har ifølge Vosganian flyktet til utenlandet.
Men Vosganians roman lar seg ikke stanse. Siden den ble utgitt i 2009, er den oversatt til 20 språk, nå seinest på norsk i Steinar Lones suverene oversettelse. Forfatteren har lansert boka i 40 land verden rundt. Den regnes nå for å være selve spydspissen i armenernes kamp for å få anerkjennelse for de lidelsene de har vært utsatt for.
Det hører med til historien at Varujan Vosganian ikke er noen hvem som helst. Han tok del i opprøret mot Ceaucescu i 1989 og er kjent som økonom og liberal politiker. I to perioder har han sittet som finans- og handelsminister på 2000-tallet. Han var også kjent som poet, essayist og novelleforfatter før «Hviskingens bok» førte til et stort litterært gjennombrudd.
Fortellingene som ligger til grunn for «Hviskingenes bok», er hentet fra miljøet han vokste opp i. Hans besteforeldre på begge sider bodde i Armenia i 1914, men klarte å rømme fra myrderiene og bosatte seg i Romania.
Hans to bestefedre er hovedpersoner i boka. De holder til i en armensk gate i byen Foscani. Ut fra deres historier brer det seg en vifte av sidefortellinger. Samtidig blir historiske fakta flettet inn i fiksjonen.
Handlingen går fram til 1968, men forfatteren har et frampek til drapet på den armenske journalisten Hrant Dink i Istanbul i 2007, et attentat som for tyrkiske opposisjonelle har en enorm symbolverdi.
Bestefedrene er tenksomt anlagte menn, som uttrykker seg i både aforistiske og filosofiske vendinger. Barnebarnet, som altså formidler historien, fører et presist og poetisk språk.
Historien bugner av fargerike skikkelser, sanselighet, lukter, smak og lyder. Dikterens billedvev av mennesker og miljøer gnistrer av detaljrikdom og presise observasjoner. Et tema er fortellerkunstens kilder, uttrykt i avsnitt som dette:
«De gamle armenerne fra min barndom hadde gjennomlevd tre slags hendelser: Hendelser de hadde unngått, hendelser de hadde ventet på og hendelser som kom over dem helt uventet. Riktignok kan egentlig alle ting som de hadde vært igjennom regnes for å høre til den siste kategorien, for de tingene de unngikk, endte med å skje, og det de ventet på skjedde ikke. Ser man det på den måten, er livet til besteforeldrene mine en slags krønike over uventede ting.»
De første kapitlene forteller om armenernes eksiltilværelse, om å leve under Sovjetunionens åk før og etter Stalins død. «Tida flyter sammen med blodet. En verden uten blod er en verden uten tid.» Men på side 294 når Vosgarian fram til bokas mørke hjerte, tyrkernes overfall på armenerne 24. april 1915. Først drepte de nasjonaldikteren, Daniel Varujan, deretter gikk det slag i slag.
I kapittel sju og åtte er hendelsene beskrevet i all sin kalde gru; henrettelser, drap og deportasjoner, der flokker av forsvarsløse mennesker blir drevet ut i ørkenen Deir-ez-Zor, hvor de dør under de frykteligste lidelser. Denne dødsmarsjen er skildret med aller høyeste smerteterskel.
«I barndommen levde jeg i en verden av hvisking. Ordene ble uttalt med stor forsiktighet. Først seinere fant jeg ut at hvisking også kan bety andre ting, som mildhet eller bønn,» skriver jeg-personen.
Boka som kalles «Hviskingenes bok», er en bok i romanen, som stadig henvises til, en metafor for det stoffet jeg-fortelleren formidler. Den er en slags overlevering, med et mangfold av egenskaper.
En taus bok, en bok full av fakta, en bok om «bevissthetstilstander», med og uten skrift, en bok med fotografier av døde mennesker, en bok som har vært der til alle tider. Både romanen og denne folkelige overleveringen er en protest i en verden der hukommelsen så ofte beseires av glemsel og fortielse.
Aller vakrest sies det slik: «Faktisk forblir Hviskingenes bok i sin kjerne den samme til alle tider, som en koral av Johann Sebastian Bach, som en trang dør menneskene går gjennom, mens de bøyer seg eller trykker seg inntil hverandre.»