ALBUM: Peter Silberman lager musikk for folk som unngår øyekontakt og snakker med dempede stemmer.
Peter Silberman
Plateselskap
Å si at 30-åringen synger blir liksom feil: Han hvisker linjene sine. Det preger også bandet hans – det flotte indieorkesteret The Antlers – som minner om postrock, men unngår sjangerens heseblesende crescendoer.
Hans første soloalbum er, om mulig, enda mer lavmælt.
De første ti sekundene stusser man på om man overhodet har satt på musikken. Men, neida: Først sniker en mollstemt gitar seg med, og deretter Silbermans stemme, før de begge svever som spøkelser over bakgrunnsstøyet i studio.
Åpningssporet «Karuna» bruker sine ni minutter til full effekt, og er nærmest dømt til å slå pusten ut av deg. Men på tross av at alle sporene på «Impermanence» er nydelige, er de dessverre litt for like, som om Silberman har skrevet seks varianter av den samme låten.
Det kan være lett å forveksle «innadvendt» med «anonym».