I et forblåst isøde i Pyreneene gjør noen vannkraftarbeidere et grotesk funn. I et taubane-stillas i 2000 meters høyde henger en hest. Hodet er borte, ryggen flådd, og skinnet er spredd ut som vinger. Hesten viser seg å være yndlingsdyret til en av Frankrikes rikeste menn. Jakten på morderen blir derfor en høyt prioritert politisak.
Den dyktige kriminalførstebetjent Servaz fra Toulouse settes på saken. Han er bare delvis engasjert, inntil en jogger gjør et lignende funn i nærheten. Da dreier det seg om et menneske.
Åpningen på denne brutale og creepy krimmen er et blinkskudd. Spenningsnivået fordobles av en parallell historie. Ikke langt fra hestefunnet kjører psykologen Diana Berg i tett snødrev på vei mot ny jobb. Hun skal til den isolerte og skremmende Wargnier-klinikken, en sikkerhetsanstalt som rommer Frankrikes aller farligste fanger: De som er for gale for fengsel, og for farlige for psykiatrien.
Bernard Minier
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Den mest skremmende av dem er advokat Julian Hirtmann; kultivert, lynende intelligent og med iskalde øyne. Han har drept sin kone og hennes elsker på bestialsk vis, og står bak drapene på en rekke unge kvinner. Møtet mellom han og Diana har påfallende likheter med forholdet mellom Hannibal Lecter og Clarice Starling i «Nattsvermeren». Hirtmann riktignok med en sadistisk fransk vri.
«Hvis helvete var av is» er den franske forfatteren Bernard Miniers debut. Det er den første av fire bøker om den fraskilte kriminaletterforskeren Servaz. Som de fleste krimhelter har han sitt å stri med, og her er stadige hint om en traumatisk hendelse i barndommen. Den avdekkes i all sin grusomhet mot slutten.
Minier krydrer med andre skikkelser, blant annet den amasoneliknende skjønnheten kaptein Ziegler. Servaz’ lett feminine underordnede Espèrandieu har en vidunderlig vakker kone. Her er det duket for et trekantdrama, som synes å være en fast ingrediens i fransk fiksjon (og virkelighet). Og så er de de grøsseraktig skumle typene på Wargnier-klinikken da: Direktøren med sitt pertentlige ytre og grusomme behandlingsmetoder, som har et helt spesielt forhold til klinikkens iskalde oversykepleier.
Det øde og ugjestmilde landskapet speiler ondskapen i plottet. Dette i likhet med flere av krimhøydepunktene denne våren. Peter Mays «Svarthuset» er lagt til de værbitte Ytre Hebridene og Lionel Davidssons «Ravnen» utspiller seg i et ekstremt isolert Sibir. Det samme gjelder italieneren Luca d’Andreas «Det ondes substans», lagt til en gåtefull fjellandsby i Tyrol. Her er jeg primitiv nok til å sammenlikne med min ungdoms krimhelt Alistair MacLean, som alltid la plottet til isolerte steder i ekstreme områder. Både May og Minier bygger inn skildringen av dystre landsbyer med grusomme hemmeligheter og fiendtlige landsbyboere. I denne boka dreier det seg om en selvmordsbølge blant ungdom 15 år tidligere, med mulig forbindelse med plottet.
Franskmannens debut er ikke lytefri. Visse steder hakker det språklig, og han kunne med fordel konsentrert tematikken mer. Her er spark mot psykiatrien og dens brutale behandlingsmetoder, og mot multinasjonale selskaper og hensynsløs kapitalisme. Samt et sideplott der noen tenåringer har drept en uteligger, uten den minste anger, ødelagt av brutale nettspill. Et underliggende tema er den grenseløse menneskelige ondskap. Tross en snedig avslutning, blir det vel mange løse tråder. Dem plukker han forhåpentlig opp i neste bok i serien.
Med fare for å lese inn trender overalt, er det ting som tyder på at fransk krim er i ferd med å seile opp som konkurrent til skandinavenes krimdominans de senere årene. Geografiprofessor Michel Bussis «Etter styrten» ble tildelt Krimfestivalens «Gullkulen» for beste oversatte krim i 2016. Pierre Lemaitres trilogi har gjort internasjonal suksess, med sin kortvokste krimhelt Camille Verboven. Det har også den franske krimdronningen Fred Vargas. Hverken Lemaitre eller Minier nekter seg noe når det gjelder grusomme ingredienser, og begge er åpenbart inspirert av Stieg Larsson og Jo Nesbø. Her vil jeg tro det dreier seg like mye om salgstall som litterær verdi. «Hvis helvete var av is» holder riktignok oss lesere i age, men kan ikke akkurat sies å være lite spekulativ.