Helt siden Neil Gaiman slo igjennom for fullt på slutten av 80-tallet med tegneserien «Sandman», har hans sterke interesse for myter og sagn gjennomsyret alt han har skrevet. «Sandman» var for eksempel full av referanser til ulike mytologier, og i romanen «American Gods» satte Gaiman gamle gudeskikkelser inn i et moderne USA.
Neil Gaiman
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
I begge disse utgivelsene var norrøne guder framtredende. Så når han i forordet skriver at den norrøne mytologien er hans favorittmytologi, er det ikke veldig overraskende. Det som derimot overrasker, er hvor tett han legger seg opptil de originale Edda-diktene.
I stedet for å øse av sin egen fantasi, gjenforteller Gaiman historiene på kildetro vis. Vi får lese om hvordan Thor fikk hammeren sin, hvordan Odin ble så klok og hvorfor Loke måtte bli straffet til evig tid, for å nevne noe. Utvalget er godt og rekkefølgen kronologisk. Boka starter med skapelsesberetningen og avsluttes med Ragnarok.
Gaiman har en åpenbar respekt for stoffet han gjenforteller, men heldigvis skinner hans egen stil og humor igjennom. Som når jotnen Trym har stjålet Thors hammer. Loke kan fortelle Thor at Trym vil gi tilbake hammeren, men at han da til gjengjeld ba om Frøyas hånd:
«He just wants her hand? asked Thor hopefully. She had two hands, after all, and might be persuaded to give up one of them without too much of an argument.»
En norsk forfatter som har mange likhetstrekk med Gaiman, er Tor Åge Bringsværd, og betegnende nok ga han allerede på 80-tallet ut en nå klassisk bildebokserie om «Vår gamle gudelære». Så selv om Gaimans versjon både er høyst lesverdig og velskrevet, byr den ikke på noe revolusjonerende nytt for en nordmann som har lest sagnene før.
Gaimans bok skal oversettes til norsk, og da burde den bli supplert med mer tilleggsinfo. «Norse Mythology» er perfekt for en amerikaner uten noen forkunnskaper. Men jeg savner både mer informasjon om mytenes opprinnelse og hvordan de ble nedskrevet, samt etymologiske forklaringer på person- og stedsnavn.
Lettvint utgivelse
Jeg sitter igjen med en følelse av at Gaiman har gjort det litt lett for seg denne gangen, eller kun hatt helt intetanende lesere i tankene. Dermed har «Norse Mythology» blitt en god introduksjonsbok til den norrøne gudelære, men det er også en bok man fort blir ferdig med.
Forhåpentlig kan Gaimans smittende entusiasme for disse mytene gi norske forlag inspirasjon til å satse på et skikkelig verk om vår gamle gudetro igjen, for det trengs, og kunne lett blitt en bestselger.