ANMELDELSE: Fremtidens underholdning: Gjester betaler en formue for et skreddersydd opphold i en grenseløs fornøyelsespark med westerntema.
Parken omfatter uante antall kvadratkilometer ørkenlandskap, og er befolket av tenkende menneskeroboter som spiller roller fra Hollywoods western-gullalder. Vi har kjekke cowboyer med en fortid, fyrrige prostituerte, blåøyde budeier og hensynsløse banditter, programmert til å tilfredsstille alle fantasier mellom himmel og jord. Dette er ikke akkurat Morgan Kane-land med underbetalte studenter som kjører cowboy-show annenhver time. Velkommen til «Westworld».
At robotene ikke er klar over hva de egentlig er, gjør illusjonen komplett. Og når spillet er over og robotene ferdig hengt, plaffet ned eller ligget med (frivillig eller ufrivillig), slettes minnet deres, og spillsyklusen starter på nytt. Dette er som tidenes største open world-dataspill. Gjestene kan ikke skades, og vertene glemmer sine traumer, hevdes det. Men som all sci-fi-teknologi med respekt for seg selv er også denne like ufeilbarlig som Titanics skrog.
Dette er utgangspunktet for HBOs nye gigantserie, et så rikt, vakkert og utenomjordisk univers at det tar pusten fra deg. Skuespillergalleriet er jevnt over fantastisk, men spesielt robotene er evig fascinerende å følge med på. Det skjærer i hjerterota å se Evan Rachel Woods åpne ansikt både spille ut sin preprogrammerte rolle samtidig som hun griper etter en innsikt akkurat hinsides rekkevidde.
Kvaliteten til tross, om «Westworld» blir like stor som «Game of Thrones» gjenstår å se. Den har ikke samme såpeopera-fremdrift som «GoT», og siden handlingen i westernbyen "bare" er rollespill, og skytingen bare teater (enn så lenge), opererer den tidvis på noen ganske kompliserte narrative plan, på overflaten kan det virke som den ufarliggjør sitt eget drama.
Men fallhøyden ligger i de indre kampene. Klarer robotene å overstyre grunnprogrammeringen sin? Og henfaller menneskene til sin egen, sadistiske grunnprogrammering når ingenting har konsekvenser lenger?
Serien er tematisk både komplisert og komplekst, og som all god sci-fi er serien borti både gamle og upløyde moral- og eksistensfilosofiske spørsmål. Sånne baller er lettere å hive opp i luften enn å ta imot igjen, og Westworld har selvsagt risikoen for å tryne fenomenalt på oppløpssiden.
Beskrivelse
Premieredato
Kanal
Men enn så lenge gjør den alle de rette valgene, fra lekre helikopterbilder av Castle Valley til operatiske shootouts og helt ned til saloon-pianolaet som spiller Radioheads «No Surprises"» i plingplong-versjon. Den plukker inspirasjon fra øverste hylle, fra John Ford-westerns til «The Truman Show», «Dark City» og «Groundhog Day». Alt her er en fryd, og da har jeg ikke nevnt Ed Harris engang.
Halvveis ut i første episode, da Ingrid Bolsø Berdal kommer ridende inn i byen akkompagnert av en stadig eskalerende instrumentalversjon av Rolling Stones' «Paint It, Black», innså jeg én ting: selv ikke ti ville hester kan dra meg ut av «Westworld» før dette er over.