En augustmorgen i 2011 våkner USA til en sjokkerende nyhet. Det har vært et terrorangrep i Chicago. Terroristen viser seg å være den noenogseksti år gammel Faye Andresen-Anderson.
Hun har kastet småstein på den erkekonservative guvernør Sheldon Packer. Faye blir siktet for terrorvirksomhet, og risikerer livstid i fengsel.
For dem som stusser over tittelen og kvinnens nordiske etternavn, kan jeg med en gang si at Norge har en ikke ubetydelig rolle i denne fantastiske fortellingen. Nærmere bestemt et lite rødt hus i Hammerfest, som Fayes far forlot i 1940.
Han flyktet, men nissen ble med på lasset. Bokstavelig talt. For den norske husnissen, også omtalt som husånd, nøkk, skrømt og draug, har en sentral rolle.
Han kan som kjent bli både sint og hevngjerrig, noe som skal ramme tre generasjoner Andresen-Anderson. På innfløkt vis er husnissen indirekte årsak til kvinnens terrorhandling.
Alt er som kjent stort i Amerika, også romanene. Denne er på 687 sider, og muligens beskjeden i så måte. Hovedpersonen er terrorist-kvinnens sønn Samuel. Han er lektor på et lite universitet ved Chicago, og like rasende på sine studenters likegyldighet og latskap som Dag Solstads Elias Rukla.
I likhet med Rukla, sprekker det en dag for Samuel. Studenten Laura Pottsdam har plagiert et essay om Hamlet, slik hun har løyet og jukset seg gjennom hele skolegangen. Hun begynner å gråte og skylder på lærevansker.
Samuel spruter ut i en vanvittig latter, og påstår at problemet hennes er at hun ikke er særlig smart. Det skulle han ikke gjort. Laura er et barn av sin tid.
Hun kjenner sine rettigheter, og setter alt inn på å få ham sparket. Det er en smal sak i en tid der det meste er basert på renkespill og løgn.
Nathan Hill
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
«Nøkken» er en vanvittig morsom roman. Laura er en av mange typer i boka, hvis portrett er ment som et tidsbilde. Sånn sett bedriver Nathan Hill en form for satire.
Det vil si, satire er det vel ikke. Virkeligheten overgår fiksjonen, og Hill er forbløffende treffsikker. Til tross for at boka kom i 2014, har guvernør Packer, demagog og presidentkandidat, skremmende likheter med Donald Trump.
Like påfallende er det at boka handler om løgn i alle varianter. En løgnaktig presse, et korrupt politi, kyniske kapitalister. Samuel selv tilbringer mye av sin tid med nettspillet «Elfscape», i en parallell virkelighet som framstår mer virkelig enn virkeligheten selv.
Egentlig er dette en generasjonsroman, som består av tre fortellinger. Vi blir tatt med til Fayes oppvekst i Iowa på sekstitallet. Til en tid dominert av frykt for Gud, for folkesnakk, for atomkrig.
En tid der kvinner ikke hadde annet valg enn å håpe på en vellykket mann. Moren havner i den radikale hippiebevegelsen på universitetet i Chicago. Her møter vi blant annet en fredselskende Allen Ginsburg i en ikke bare flatterende rolle.
Samuels barndom bringer oss til en forstad i Chicago på åttitallet. Samuel selv er «så håpløst skjør, som skallet på en drue». Han reddes av vennskapet med tvillingparet Bishop og Bethany. Bishop er skolens bølle. Den tragiske årsaken til det, er en av de mange hemmelighetene som avsløres i boka. Bethany blir Samuels store og ulykkelige kjærlighet.
Moren til Samuel forsvant da han var 11 år. Han og faren fikk aldri vite hvorfor. Hun fjernet umerkelig gjenstander i huset; bøker, gryter, tallerkener, for så en dag og liste seg ut med kofferten sin:
«Slik dro hun sin vei – umerkelig, langsomt, bit for bit. Skavet små stykker av livet sitt til det eneste som gjensto å fjerne, var henne selv».
Det er dette språket, de mange vakre bildene, som bærer mye av boka.
Hill skal ha brukt 10 år på sin debutroman, som fikk en strålende mottagelse i USA. Den er planlagt filmatisert med Meryl Streep som Faye.
Forfatteren ble sammenliknet med David Foster Wallace og John Irving. Irving igjen sammenlikner han med Dickens.
Jeg kunne slengt på Balzac, også fordi Hill i likhet med franskmannen har problemer med å tøyle sin til tider elleville fortellertrang.
Likevel; intensiteten i bildene, humoren, de poetiske passasjene og den treffsikre samfunnsanalysen gir boka et så stort trøkk at den fortjener en stor norsk leseskare.
Også takket være den flytende oversettelsen til Vibeke Saugstad.