Thure Erik Lunds nye roman handler om en forfatter som har mye felles med ham selv. Etter å ha skrevet noen kritikerroste, men lite leste romaner har han trukket seg tilbake til Hallandsåsen, der han vokste opp. Nå er han den siste hallandsåsingen.
«Vi har dennane egenrådige identiteten, som blir formulert, på særegne måter, som få hører noe mer til. Det er mye verre for nordmennene. De som er norske statsmennesker. De har det tungt.»
Mer om hva det vil si å være hallandsåsing får vi vite i denne boka, som på samme tid er ravende morsom, raljerende vis a vis samtidas norske kulturmiljø, dypt innsiktsfull og pratsom inntil det deliriske.
Thure Erik Lund
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Det siste er på ingen måte negativt ment. Talestrømmen i denne boka, som er identisk med en voldsom tekstmasse forfatteren hamrer inn på sin Mac, spruter av gnistrende formuleringer, viltre fortellinger, aforistiske setninger, nådeløs selvironi og forsøk på å komme til bunns i seg selv.
Ingen fører en penn som Lund i kongeriket, hver eneste setning er både presis og sleivete på samme tid, drevet fram med en særegen, hoggende form for melodiøsitet.
Hulter til bulter forteller hovedpersonen om sine foreldre og oppvekst:
Om et første ekteskap med to barn, om en ny samboer, som han nølende bekjenner at han også har to barn med, om sin virksomhet som håndverker og altmuligmann («mangsysslare»), om sitt mislykte forsøk på å gjøre karriere som rådgiver for en hipsteraktig tenketank, om livet som småbruker, om sin samling av svinedyre originalverk fra middelalderen, om forholdet til det litterære miljøet (Knausgård & Co.) og om sitt anarkistiske livssyn.
En selvdestruktiv drift ser ut til å piske den upålitelige fortelleren framover, der han i stadig større grad isolerer seg i bryggerhuset. Der har han sitt arbeidssted og sin boksamling.
På et visst tidspunkt går teksten amok, og han mistenker at noen andre, kanskje helst samboeren, har vært inne på datamaskinen. Inntil alt rakner og boka slutter mens hovedpersonen føler at han «flyter fritt mellom virkelighetslagrene».
Men boka er ikke over. Plutselig starter en ny roman, «Identitet, andre bok», som åpner slik:
«Jeg er død. Jeg er ikke lenger i live. Likevel lever jeg.» Etter 27 sider slutter denne nye romanen abrupt, med en parantes: «(fortsetter)».
Lund er gnistrende original, en slags hillbilly-utgave av Houellebecqu, en blanding av Bustenskjold og Thomas Bernhard, en Celine fra Vikersund.
Jeg skulle gjerne hatt et par sider ekstra til å gjengi passasjer om den norske samtidslitteraturen, som går Hamsuns radbrekking av sine samtidige en høy gang.
Vi får også oppgjør med kritikere som har slaktet hovedpersonen (og som tilfeldigvis også har vært ute etter Thure Erik Lund), for eksempel Eivind Tjønneland, som i 2000 leste nazistiske holdninger inn i essaysamlingen «Om naturen».
Lunds dikter-jeg utstråler en dyp og ironisk nihilistisk skepsis. Begrep som «etikk» er et skjellsord, han harselelerer over «store etikere» som Tom Egil Hverven og Geir Gulliksen, eller forforfattere med «P2-språk» som «preiker etikk og moral opp og ned og i mente, og med sånne billige triks prøver de å skrive seg inn i den såkalte virkeligheten. Der prøver de å bli sanne, bli godt likt, og patetisk nok, det sklir inn.»
Hovedpersonen leter etter en identitet i forholdet mellom seg selv og det moderne livet. Men han finner bare juks og jåleri, dårlig tenkning og elendig romankunst.
Menneskelivet er underlagt «Google, Microsoft, Facebook, Twitter», fenomener som unndrar seg kritikk.
«I de nyeste framskrivningene av realiteten er det ingen forskjell på om du er uten nett-tilknytning eller død. De er bare avspeilinger av hverandre.»
Hovedpersonen sukker:
«Det er naturligvis en prøvelse å leve med vissheten om at man er så mye smartere og djuptenkt enn andre.»
«Men det som gjør at jeg holder ut, tross alt, er at jeg stort sett er sur og irritert, og ikke har noen ønsker om å snakke med noen, og på den måten makter jeg å holde kjeft om hvor intelligent jeg er.»
Thure Erik Lund har skrevet en storartet satire over sin samtid. Et skudd i mål fra skarp vinkel. Uten den fjerneste form for publikumsfrieri.