Ruth Ware har skrevet to romaner, begge utgitt på norsk. Debuten «I en mørk, mørk skog» (2015) blir utgitt samtidig med den suksessrike oppfølgeren «Kvinnen i lugar 10» (2016).
Ware er treffende blitt kalt et barn av Agatha Christie og Alfred Hitchcock. Både intrigen og teknikken i denne romanen henviser til krimdronningens sans for mysterier og grøsserkongens blikk for umulige gåter.
Ruth Ware
Sjanger
Forlag
Oversetter
Utgivelsesår
ISBN
Bokas hovedperson Laura, eller Lo Blacklock (et navn som direkte oversatt betyr «svart lås»), opplever innledningsvis å bli overfalt i sitt eget hjem. En maskekledt figur med latekshansker dukker opp midt på natta og stenger henne inn på soverommet hennes mens han ransaker leiligheten.
Dette dramaet blir foreløpig uoppklart, mens Blacklock drar av sted på en sjøreise langs norskekysten med den lille båten «Aurora Borealis», eid av en viss Lord Bullmer, som er gift med en norsk rikmannsarving, Anne Lyngstad, fra Stavanger. Oppdraget har hun fått av et magasin hun jobber for.
Det hører til historien at fortelleren Lo, som er historiens jeg-person, er mer enn gjennomsnittlig drikkfeldig og at nervesystemet er frynsete etter opplevelsen med inntrengeren. Hun innbiller seg ting. Hun er i utgangspunktet ingen troverdig person, sett fra omgivelsenes side. Men leseren er hennes fortrolige.
For journalisten kommer oppdraget som en gavepakke. Hun har overtatt invitasjonen fra en kollega, en stjernereporter som er blitt gravid og ikke orker å delta på reisen.
«Den var en mulighet til å vise hva jeg kunne etter ti år på gølvet med kjedelig klipp-og-lim-journalistikk. Den var en mulighet jeg ikke kunne gå glipp av, som ikke ville komme igjen.»
Mystiske ting begynner å skje på båten, der et avgrenset klientell er til stede, delvis folk Lo kjenner fra før. En kveld hører hun mystiske lyder fra lugaren ved siden av, fulgt av et plask. «Ikke noe lite plask. Nei, dette var et stort plask. Den typen plask som ville komme hvis et lik traff vann.»
Lo løper til sin egen lugar: «Jeg løp til balkongen, rev til side dørene og hengte meg ut over rekkverket, mens jeg fortvilet lette etter et glimt av noe - noen - i bølgene.» Boka er stort sett uanstrengt oversatt, men her hadde vel «lente» vært et mer velvalgt ord enn «hengte», for å si det slik.
Uansett. I likhet med situasjonen i Hitchcock-filmen «The Lady Vanishes» (1938) opplever Lo at ingen tror henne når hun sier at et menneske er falt i sjøen fra lugar 10. Samtidig blir hennes fortelling avbrutt av emails og face book-meldinger som indikerer at Los venner hjemme i England er bekymret for henne. Hun har ikke latt høre fra seg siden hun forlot Hull med «Aurora Borealis». Er det hun som på et visst tidspunkt blir fisket opp av sjøen av noen danske fiskere? Ifølge en nyhetssending fra BBC?
Boka er fylt med spenningsdrivere som denne: «Jeg prøvde å ikke la panikken ta overhånd. Noen hadde vært inne på rommet mitt. Noen som visste hva som hadde skjedd. Noen som visste hva jeg hadde sett, og hørt og sagt.» Men hun er fanget i en form for lukket rom, «det var ikke mulig å komme unna - ikke før båten nådde Trondheim».
Dette er en utpreget gåtekrim for den som liker slikt. Tilsatt passe doser skrekk og gru. En godkjent sjangerøvelse, kan man kalle det. Trådene nøstes opp, jeg hadde nær sagt minutt for minutt. Den tålmodige leser får alle mysteriene behørig oppklart, slik reglene for denne typen romaner tilsier. God påske.