De siste årene har mange etterlyst mer norsk sakprosa for barn. Siden slike bøker gjerne koster mer å produsere enn fiksjonslitteratur, og ofte selger mindre, har forlagene satset lite på dem. Det er synd, for selvfølgelig trenger barn god og engasjerende kunnskapsformidling, også utenfor klasserommet.
Tegneserieskaper Øystein Runde har nå tatt utfordringen, og det med et heller komplisert tema, nemlig stamceller.
Øystein Runde
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Siden stamcelleforskning ikke er et obligatorisk emne på kunstskoler, har han også fått med seg stamcelleforsker Cecilie Gjerde som ekspertkommentator.
Runde har tatt med seg mye av tegneseriens formspråk inn i boka, det er et godt grep som gjør det teoretiske stoffet mer tilgjengelig. De første sidene er rene tegneseriesider hvor vi blir kjent med Cecilie og Øystein på uhøytidelig vis.
Kroppens indre liv blir også dramatisert på en underholdende, men samtidig pedagogisk god, måte. Vi blir kjent med en rekke celler og virus, alle tegnet i en enkel og naiv stil, hvor stamcellene er superheltene som redder dagen, eller mer konkret, kroppen.
Stamcelleforskning er derimot ikke like lett å forstå seg på som superheltserier, og etter hvert blir boka tyngre og tyngre teoretisk. For voksne, uten medisinutdannelse, er det også mye å lære her. Noen av passasjene synes jeg virker vel kompliserte for barn, jeg klødde meg tross alt en del i hodet selv.
Men så har unge lesere noe vi voksne mister mer og mer: evnen til å virkelig gå opp i et tema. Og derfor tror jeg Runde gjør rett i å forklarere stamcelleforskningen såpass detaljert.
Her vil leseren oppleve at han eller hun virkelig lærer noe, samtidig som det er gøyalt nok. For Rundes strek er heldigvis leken og lett boka igjennom, og da kan innholdet godt være litt tyngre.
«Stamceller» fungerer også på flere plan. Selv om teksten skulle være for vanskelig er det nok av frydefulle sider her som kan leses enkeltstående. Dermed blir det en bok man kan lære av i lengre tid, og som vi forhåpentligvis får flere av fremover.