Konsekvensene av svik mot barn er mildt sagt dystre i Brynjulf Jung Tjønns nye roman. Boka handler om Vibeke, en kvinne i 30-åra. Hun sitter på en institusjon, av årsaker som ikke skal røpes. Men de er svært dramatiske.
Som liten vokste hun opp med sin far. Mora er av uklare årsaker blitt borte. Faren er en alkoholisert, men kjærlig snekker, som får sitt livs sjanse når han får i oppdrag å bygge bygdas nye kirke.
Brynjulf Jung Tjønn
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Men han svikter både seg selv og datteren. Han forsvinner brått, og jenta blir overlatt til en motvillig og kjølig, men pliktoppfyllende tante.
16 år gammel får Vibeke selv en datter. To år seinere flytter hun til barndomshjemmet.
Men så bryter hun sammen. Hun rømmer til skogs og utfører en handling som fører til at hun blir tatt i forvaring og mister kontakten med datteren.
Boka starter og slutter med et gjensyn og en mulig forsoning mellom de to.
En sterk språkbeherskelse bærer denne historien, som stadig trues av melodrama, patos og sentimentalitet. Men i blant er livet selvsagt fylt av nettopp slike elementer.
Jung Tjønn overvinner disse tendensene gjennom et poetisk, gjennomlyst og kraftfullt språk, kombinert med en oversiktlig komposisjon.
Historien er formidlet i jeg-form av hovedpersonen Vibeke, bortsett fra noen sekvenser der datteren fører ordet.
At denne skakkjørte jenta behersker et såpass uttrykksfullt og følsomt språk, er selvsagt ikke sannsynlig, men som forfattergrep kjennes det likevel uanstrengt og troverdig.
Flere tema kunne vært framhevet, men sterkest er den ulidelige smerten i Vibekes savn etter at faren forsvinner. Det er formidlet med en styrke som svir seg inn i setningene: «Og same kor han var i verda, tenkte eg at han kviskra: Pass på jenta mi, i alt det lyse og alt det mørke. Og så opna eg auga og venta på skuggane.»