ALBUM: Har Cass McCombs noen sinne vært så bra som akkurat nå?
Cass McCombs
Plateselskap
«Mangy Love», den amerikanske trubadurens åttende fullengder, er nemlig så tettpakket med suveren låtskriverkunst at noe annet kan være vanskelig å forestille seg.
Når det er sagt, så har han mange gode album bak seg, og minst to andre som er forbausende bra: den rustikke countryperlen «Catacombs» (2009) og «Wit’s End» (2011), et foruroligende amalgam av kammerpop og quiet storm.
«Mangy Love» er ikke like koherent som sistnevnte, men til gjengjeld har McCombs aldri vært nærmere å skrive den perfekte poplåten. Der «Cry» er powerpop fostret opp på soulplater, vil den himmelske reggaen «Laughter Is The Best Medicine» kurere enhver manda morra blues.
Og da har jeg ikke nevnt «Opposite House» og «Medusa’s Outhouse», som også bidrar til å gjøre dette til en av årets aller beste albumutgivelser. Det som forbinder dem alle er deres varme og uanstrengte natur: På tross av den frodige produksjonen, låter melodiene som om de har trillet ut av 38-åringen en bekymringsløs sensommerdag.
Skal man tro den halvhjerta pubrockeren «Rancid Girl» – det eneste sporet her man er nødt til å spole over – er det neppe så enkelt.
«If it’s so easy, you try/Here!» brummer han midtveis ut i albumet. Å skape noe virkelig verdifullt er altså ikke gjort i en fei. Selv ikke for sin generasjons kanskje fremste singer/songerwriter.