Konsert. Eller er det problematisk at begivenhetene står i kø, og spenner over det meste som skjer når konsertsesongen settes i gang i hovedstaden? Fra Beethoven-symfonier og Britten-opera, over gjengangerne på den nye musikkscenen og frem til feiring av ny musikk-tradisjonens guruer.
Hvor
Tilskuere
Det siste fant sted på selveste avslutningskonserten lørdag kveld foran et fullsatt Rockefeller. Der hadde ULTIMA invitert Terry Riley og sønn, som en slags tributt til alle hippiers bestefar, en av bautaene i den amerikanske minimalismen.
Og han gir seg ikke med det første, heller. Snarere tvert imot, hadde jeg nær sagt. I første avdeling spilte den 81-årige pianisten (og, for så vidt, sangeren) sammen med sin gitarist-sønn. Musikken flommet, forutsigelig repetitivt, men den flommet ikke akkurat over av ideer.
Det ene lange strekket fulgte det andre, uten synlig retning. Men også uten det intense nærværet som kan gjør repetitiv musikk nærgående. De spilte i vei en drøy times tid, synlig fornøyd med situasjonen, og gikk så til pause fulgt av øredøvende applaus.
Så var det tid for det legendariske «In C», for de to Riley’ene og KORK. Små fraser i hvert av orkesterinstrumentene rundt tonen C distribueres temmelig forutsigelig i orkestret. Til å begynne med fascineres vi av musikkens vandring mellom instrumentene, men etterhvert blir også den forutsigelig, og vi blir sittende og imponeres over hvor gode musikerne er til å telle.
Dynamikken bølger, uten noen gang å bli skikkelig interessant og uten å skjenke oss en eneste liten pause. Verket forvandler seg langsomt til en utholdenhetsprøve – sannsynligvis for musikerne, men i hvert fall for oss blant publikum. Frasen «give us a break» begynte å kverne i mitt hode, og etter bortimot en time var det hele faktisk over.
Hva: Det Norske Kammer-orkester Marmorsalen
Hvor: Sentralen
Kommentar: Fine øyeblikk
Terningkast: Fire
Det Norske Kammerorkester var i ilden forrige tirsdag, i Marmorsalen på Sentralen. Det er et lokale som gir lite, for kor er akustikken en prøvelse har jeg selv kunnet konstatere, men den tålte instrumenter noen hakk bedre.
Vi fikk litt av hvert, men det som ble sittende igjen var Sofia Gubajdulinas «Syv ord for bajan og strykere» fra 1982. Partier for cello (Jean-Guihen Queyras) og bajan (Geir Draugsvoll) vekslet med tutti-partier i den yngste versjonen av Det Norske Kammerorkester i hvert fall jeg har opplevd.
Det er et sterkt religiøst verk, og Gubajdulina lodder dypt, uttrykksmessig. Hun treffer en metafysisk streng i musikken, samtidig som den er så utrolig kroppsnær.
Hva: Jubileumskonsert Edvard Munch
Hvor: Universitetets Aula
Kommentar: Utsøkt!
Terningkast: Fem
Man anmelder ikke, når Universitetet feirer 100-års dagen for Munchs Aula-utsmykning med 11 nyskrevne verk, et til hvert av bildene. Man begesitres og begeistres igjen! Alle verkene fremført av topp utøvere, lite festtaleri. Kort sagt kunsten i sentrum, i en av byens finest arenaer for musikk – og Munch.
Det hele samlet seg, selvsagt i Solen, med Lasse Thoresens intense «Solsirkler», framført av Håvard Gimse, Yngve Søberg og Engegårdkvartetten.
Alldeles glimrende, på alle måter!