Komiker Pernille Sørensen og YLVIS-bakmann Christian Løchstøer utgir hver sin diktsamling for barn og unge, og en forsiktig skepsis melder seg. Holder det å være kjent for å utgi bok, og holder det å være morsom for å få utgitt barnebok?
Pernille Sørensen/Jens Kristensen (ill.)
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
Tvilen fordunster kjapt: Både «Tubaluba. Tulledikt for barn» og «Rim det har rablet for» er morsomme bidrag til barnelyrikken og oser av dikterisk glede.
Sørensens bok retter seg mot de yngste. Som forventet er hun tøysete og vittig. Diktene er som komprimerte småfortellinger på rim. De har en tendens til å bli overlessede, og setningsmelodien kan være både stakkato og monoton. Likevel er det lett å bli sjarmert. Pur entusiasme og oppfinnsomhet råder, og blikket er originalt. Tematisk står barns leke- og fantasiverden sentralt:
Diktene handler om instrumentlaging, med teip. Forelskelser i sandkassa. Skrekken for monstre under senga. Her er prinsessedikt, sinnadikt, sovedikt og leke-doktor-dikt:
«For klinikken min er full av pasienter som er skadet/ for eksempel vrikket badeanden halsen sin på badet./ Sovedukken min har fått et innvrengt øyelokksyndrom/ og Darth Vader har fått utlagt tarm og bor på eget rom.»
Fortellerjeget er ofte er barnet. Likevel er det tydelig at diktene springer ut av den voksne betrakterens undring og fascinasjon over barneverdenen. Dette møtet mellom voksne og barns liv og språk i diktene, er festlig. Som i diktet om pinner:
«For en fabelaktig skogstur! Se den ligger oppi uren,/ bare KJENN sånn oppå barken, bare kjenn på den strukturen!»
Både liten og stor gjenkjenner barnets trang til å samle pinner, og den voksne medleseren fniser litt av voksenspråket i diktet.
Illustratør Jens Kristiensens tolkning av diktene utvider tulleuniverset betraktelig. Tegningene i «Tubaluba» er en blanding av gøyale, skranglete og dust myke.
Særlig dyrene har et kostelig oppsyn. Det svinger av disse rikholdige bildene som i strek kan minne om Svein Nyhus’ illustrasjoner til «Morovers,» ispedd en dæsj Lisa Aisato. Kristensens illustrasjoner gjør alene boka verd å oppleve.
Forfatter: Christian Løchstøer / Siri Dokken (ill.)
Forlag: Aschehoug
Terning: 5
Diktene til Christian Løckstøer har flere toneleier enn Sørensens. Her er morsomme dikt, men også tenksomme og sorgfulle dikt. Boka er kategorisert som barnedikt (9-13 år), men her er vel så mye for eldre tenåringer. Både form, tematikk og illustrasjonene bidrar til dette inntrykket.
Her er dikt om identitet, om lykke, kjærlighet og idiotiske foreldre. Formspråket er gjennomført poetisk, med vakre sammenlikninger og bilder:
Et dikt kan være «en vuggende køye av ord», og jorda kan være «et bjørnebær langs en gammel sti», og kanskje finnes det en «tankekirkegård»? Andre dikt formes av retoriske, filosofiske spørsmål - om tiden eller om Gud - gjerne på en humoristisk måte: «Kanskje Gud lever et helt vanlig liv/ som deltidsansatt i kommunens arkiv?» Men her er også grufulle, Knut Nærumske dikt. Som diktet om moren som er ute om natten, mens nabolagets katter forsvinner:
«Og kanskje er det bare jeg/ som synes det er sprøtt,/ men fryseren nedi kjelleren vår/ går ALDRI tom for kjøtt.»
Man kan merke at Løchstøer har arbeidet mye med språk, og mange av diktene, som «Å fange din oppmerksomhet» og «Inni min kropp» - om han som egentlig er «meg» - er uvanlig fine og poetiske. Bildene finnes i verselinjene, eller hele dikt kan være billedlige. Diktet om to dråper som finner sammen er et av de vakreste:
«Jeg kommer, sa dråpen og trillet langs grenen/ så smeltet de sammen og suste mot plenen/ Og dråpe én strøk dråpe to over nakken/ Jeg elsker deg, sa den, idet de traff bakken.»
Avistegner og illustratør Siri Dokken har gitt et vart visuelt uttrykk til boka. Bildene fanger fint tonen i diktene og oppleves som helhetsskapende. Kanskje vil de yngste oppleve disse blåsvarte variasjonene som litt ensformige. Eldre lesere vil lettere oppleve stemningen og poesien i dem.
«Barnelyrikken i Norge må reknast som ein sjanger i dvale», skrev Finn Øgland i 2008, og lurte på om det å skrive dikt for barn var blitt noe «gråmelert og annenrangs».
Siden den gang er det kommet mange gode diktbøker. «Sølvbåt og stjernevind» og «Jeg fant, jeg fant» (2011), «Nattevakt» (2013) og «Eg er eg er eg er» (2016), er noen av dem.
«Tubaluba» og «Rim det har rablet for» er fine, ferske tilskudd til sjangeren. Rutinerte illustratører gjør bøkene solide. Sørensen skårer på livlighet og fantasi. Løckstøer skriver med mer kontroll og skaper dikt som vokser - og som leseren kan vokse med.