Ikke sjelden har norsk ungdomslitteratur blitt omtalt som i overkant traurig og problemorientert, med en overhyppighet av temaer som skilsmisse, overgrep, selvmord, død. Her har Liv Gulbrandsen, leder i foreningen Leser søker bok, en befriende vri.
Gjennom en absurd komikk og et muntlig, rørende og lett språk skildrer hun en tenårings elleville sorgreaksjon på farens død.
Liv Gulbrandsen
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
«Papirfly» er formet som en brevroman fra 15 år gamle June, hvis far nylig er død. Det første brevet er stilet til Isabella Storbakken. I en høflig, humoristisk og naiv tone, lurer June på om det egentlig var så lurt av Isabella å stå fram i begravelsen til Junes far, og fortelle at hun hadde vært hans elskerinne og «egentlige» hustru. Og hvorfor hun måtte være så konkret og fortelle om parets tre hete elskovsuker i ørkenen?
June forventer ingen svar på brevene, og sånn sett er tittelen «Papirfly» et vakkert og dekkende bilde. Stilen er så frisk og morsom og ledig at den på ingen måte står i forhold til den sorgen June bærer på.
For faren har åpenbart vært høyt elsket, kjærlig og god (tross elskovsnettene med Isabella). Dette kommer fram gjennom de mest selsomme episoder. Som da June skriver et ydmykt brev til sjefen på Tveitasenteret, der hun forklarer bakgrunnen for at bestemoren kom ridende inn på senteret med hest og knuste vinduet i banken. Og til politiet om hvordan hun egentlig er skyld i at narkomane Laffi robbet pengeautomaten på toalettet, og brente av seg ballene.
Det høres fjåsete ut, og visse steder kunne nok forfatteren dempet sin ville fantasi. Etterhvert nærmer vi oss et rørende alvor i teksten – i passasjer gråtevakkert - gjennom Junes dype savn etter faren, og morens sorg og bekymring.
Men hvorfor velger Gulbrandsen å la June være 15 år? Etter mine begreper er den Pippi Langstrømpe-aktige June mer på nivå med en ti-tolvåring.
Det stemmer også bedre med målgruppa. Riktignok er aldersgrensene her flytende, men jeg kan ikke forstå at denne boka selges inn som ungdomsbok.