«Baugeids bok» er poesi full av oppdiktede elementer og viltre innfall

Norrøn tid? Vi ser gjerne for oss vikinger. Sjeldnere framheves de hundrevis av årene med katolisisme som fulgte kristningen av Norge.

Men det er til denne kristne middelalderen, med dens blanding av fromhet og overtro, av kyskhetsidealer og undertrykt begjær, av strevsom hverdag og hengiven gudsdyrkelse, at Aina Villanger tar oss med i «Baugeids bok».

Humoristisk

Baugeid er en historisk skikkelse, nevnt ett sted i Snorres «Heimskringla», nærmere bestemt i «Håkon Herdebreis saga». Der står det at hun var abbedisse, altså at hun ledet et nonnekloster. I «Baugeids bok» følger vi henne fra hun er et sykelig barn, til hun får sin utdanning i England, og til hun selv blir leder.

Boka har en del utdrag fra datidens tekster: De blir stående som kuriøse innslag fra en annen tid, med humoristisk effekt. Ellers meisles tidens forestillingsverden ut i en rekke fascinerende dikt. Enda mer virkningsfullt er det når arkaisk medisin blir gjengitt som om den var fakta. Inniblant alt dette får vi beretningen om Baugeid, fortalt i en trolsk stil.

Viltre innfall

Det er mest rimelig å kalle dette for poesi. Men boka kan også likne det som kalles «punktroman», en betegnelse som i norsk litteratur først ble knyttet til Paal-Helge Haugens «Anne» fra 1968. Også «Baugeids bok» er delvis dokumentarisk (den avsluttes med en litteraturliste). Men der «Anne» var bygget opp utelukkende rundt dokumentarisk materiale, og framstillingen temmelig spartansk, utmerker «Baugeids bok» seg som full av oppdiktede elementer og viltre innfall.

Ambisiøs

Villanger debuterte i 2012 med boka «Langsang», en av de beste diktsamlingene på norsk de senere årene. «Baugeids bok» er både mer ambisiøs og mer variert, og uansett en verdig oppfølger. Nå er det ingen tvil om at «Baugeids bok» er en bok for spesielt interesserte. Men slik må det være.

Ekte poeter fisker ikke etter lesere. De finner et emne og jobber med det for arbeidets egen skyld. Aina Villanger er en ekte poet.