ALBUM: Angel Olsen (29) føles litt som en amerikansk utgave av britiske PJ Harvey, eller kanskje en reinkarnasjon av Velvet Undergrounds sidekick Nico.
Det handler litt om å kjøre en egen stil (hun har en slags naturlig råhet, både i stemmen og sjangermessig), men også om kompromissløshet i det musikalske uttrykket: Vi kan vel kalle det «alternativ / indie rock» eller «folk grønsj». Et par plater med Bonnie «Prince» Billy satte kanskje noen spor også.
Artisten fra Missouri, nå bosatt i North Carolina, ble lagt til merke til da «Half Way Home» kom i 2012, et nedstrippet, visepreget album som plasserte henne i «Joni Mitchell-land». Gjennombruddet kom med den første band- og rockeplata, kritikerroste «Burn Your Fire For No Witness», i 2014.
Angel Olsen
Plateselskap
Det nye albumet handler i stor grad om «å være kvinne». Og i disse vinyltider har Olsen delt opp «My Woman» med poprock-låter på side 1 og en kulere og mer tilbakelent side 2.
I tillegg til hennes faste band, Emily Elhaj (bass), Joshua Jaeger (trommer) og Stewart Bronaugh (gitar), gjester Seth Kauffman på gitar. Albumet er spilt inn live i studio, med Justin Raisen som produsent.
Det føles som om Olsen & Co. bygger seg sakte opp i intensitet fra en slags forsiktig «oppvarming» i «Intern» og «Never Be Mine» , via fengende «Give It Up» og fram mot en naturlig avrunding med rocka «Not Gonna Kill You», før vi snur plata til side 2 - som åpner mer tilbakelent med «Heart Shaped Face» og «Sister».
På «Those Were The Days», som ikke har noe med Mary Hopkins gamle hit å gjøre, nærmest hvisker hun fram teksten. Avslutningen «Pops» er Olsen og et «spikerpiano», nakent og hudløst.
Det kunne forsåvidt vært to forskjellige album, dette, men underbygger i stedet allsidigheten til Angel Olsen.
Spiller på John Dee i Oslo 21. oktober.