Den har tittelen «Massutmaning» og er skrevet av Tino Sanandaji. De siste årene har han gjort seg bemerket som en skarp debattant, og han har et stort publikum på sosiale medier. Han er utdannet samfunnsøkonom fra universitetet i Chicago og jobber til daglig som forsker. I boka er det også en dypt bekymret økonom som fører ordet.
Tino Sinandaj
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Tittelen er et spark til politikere som gjør de mest krevende problemer til spennende utfordringer, og er et av de få innslagene av ironi i boka.
For her står problemene i kø, og forfatteren diskuterer seg gjennom dem i kapitler med titler som «Betongen brinner» og «Integrationsmisslyckandet».
Først mot slutten løfter forfatteren blikket fra alle problemene og lanserer noen løsninger i form av en liste på 25 forslag. I bokens siste setning heter det:
«Det är inte för sent så länge det finns en vilja att lära sig av de föregångna årens dyrköpte misstag.»
Jeg skulle gjerne sett at løsningene hadde vært lansert tidligere, og de kunne med fordel vært integrert i analysene.
For allerede i åpningen hevder forfatteren at boka er et bidrag til en mer oppriktig og evidensbasert diskusjon av innvandring og integrasjon. Ved hjelp av økonomiske begreper og kategorier vil han få frem konsekvensene av ikke-vestlig innvandring. Men dette er en bok som i liten grad tar høyde for at også økonomifaget har en begrenset evne til å forstå en mangfoldig virkelighet. For den som bare er utstyrt med hammer, ser som kjent alle problemer ut som spiker.
Bokas dystre historie om svenske tilstander gjør likevel inntrykk. Den begynner med en idyllisk fortid. Men etter at man åpnet for asyl- og flyktningeinnvandring har problemene vokst dramatisk. Siden 2006 har Sverige historisk sett hatt den største innvandringen i hele den vestlige verden i forhold til befolkningen. Den har til og med «överstigit USA:s rekord från den transatlantiska migrationen på 1880-tallet på cirka 0,67 procent per år.»
Flere ganger slår forfatteren fast at i 2015 var 17 prosent av befolkningen født i utlandet. Legger man til andre generasjonsinnvandrere blir det 22,2 prosent. Til sammen altså 2,2 millioner mennesker av en befolkning på rundt 10 millioner.
Etter å ha vist at innvandrerne er mange, fortsetter Sanandaji å fortelle om hvor dårlig integrert de er. Ikke-vestlige innvandrere utgjør visstnok 53 prosent av de med lang fengselsstraff, 54 prosent av de arbeidsløse og de mottar 60 prosent av de utbetalte sosialbidragene. Dessuten forekommer 71 prosent av barnefattigdommen i husholdninger med utenlandsk bakgrunn, og hele 76 prosent av medlemmene i kriminelle gjenger har innvandrerbakgrunn. Disse tallene er så mange og nedslående at Sverige fremstår som et land i total oppløsning.
Tidvis er også teksten tung på grunn av lange sitater fra rapporter og utredninger som med fordel kunne vært henvist til et noteapparat. Etter mine beregninger består boka av 25 prosent blokksitater, hvorav nærmere 80 prosent sier det samme som forfatteren allerede har sagt i løpende tekst eller illustrert i de mange tabellene. Flere av sitatene er heller ikke oversatt til svensk!
Om tonen i boka er dyster, er stilen repeterende. Lest som debattbok mangler den også motstemmer. Diskusjonsformen er polariserende, og springer fra stråmenn som avspises med tendensiøse sitater, til egne innsikter som ikke problematiseres.
Heldigvis forekommer ufrivillig komikk, som når spørsmålet om hvem som bygde Göta kanal tas opp. «Det är känt att Göta kanal konstruerades av en skotsk ingenjör som tillfäligt reste till Sverige, och att en mindre del av jobbet utfördes av ryska krigsfångar.» Det er likevel ingen tvil om at svenskene kunne bygd kanalen uten utlendinger, får vi vite. «Teknologi og kompetens kunde importeras på andra sätt – exempelvis genom böcker, manualer eller genom att svenskar studerade utomlands», fastslår forfatteren i fullt alvor. Til forskjell fra historikere nøyer ikke Sanandaji seg med å forklare fortiden, han også bortforklarer den.
Dette er ikke det eneste eksemplet på Sanandajis kreative forhold til virkeligheten. Ett sted argumenterer han iherdig for at dagens Malmö kan betraktes som et bilde på fremtidens Sverige. På en dårlig dag kan vel de fleste av oss tro at det verste vi kan forestille oss kommer til å bli vår fremtidige skjebne.
Men å gjøre den til et politisk argument er ikke bare en tvilsom logisk slutning, men også dårlig science fiction.
«Massutmaning» er derfor en bok som synker til bunns i et hav av problemer uten å sette dem i et realistisk og konstruktivt perspektiv.