Rita Indiana er en 40 år gammel multikunstner fra Den dominikanske republikk i Karibia. Hun er musiker, performanceartist og forfatter med en rekke bøker på merittlista. «Tjenestepiken til Omicunlé» er hennes første bok på norsk, og det er en kraftfull, helt usedvanlig tekst som det sannelig ikke er lett å begripe.
Rita Indiana
Sjanger
Forlag
Oversetter
Utgivelsesår
ISBN
Tjenestepiken i tittelen er en ung jente i året 2034. Acilde jobber som gutteprostituert i parken der hun suger mannfolk for å få råd til dop. Acildes store drøm er å foreta en kjemisk forvandling så hun kan bli mann.
En dag blir hun plukket opp av en mann som fører henne hjem til trollkvinnen Ominculé. Her blir hun virvlet inn i afrokaribiske religiøse forestillinger og riter, og etter hvert åpner det seg tidsplan bakover – til sjørøvertida på 1600-tallet og til den tiden som er mer eller mindre vår tid, 90- og 00-tallet.
Ikke bare Acilde begynner å leve et liv i flere tider, romanen har også andre personer som krysser seg gjennom fortid og framtid. Persongalleriet er altfor komplekst til at man makter å rake det ut og holde det fast, men i løpet av lesningen gjør det godt å slippe taket og reservere fornuften til en eventuelt seinere gjenlesning.
Den eneste muligheten vi har, er å la oss drive ut i den halsbrekkende strømmen av ord.
Gjennom det hele ligger forskrekkelsen over menneskehetens vandalisering av kloden. Fremtidens president har lagret kjemiske våpen som blir vasket ut i havet etter en tsunami så alt liv i sjøen legges øde. Noen skjøre anemoner er alt som er igjen.
Likevel er dette ikke en trad dystopi. Det er mer en påminnelse om at det i alt virvaret og all støyen folk pisker opp, ligger noen alvorlige trusler som må håndteres. Ikke lat som ingenting, tror jeg Rita Indiana forteller meg.
De forskjellige tidsplanene og romanfigurene som fletter seg sammen, ut og inn av steder og tider, i hallusinasjoner og lidelse, med kjemiske sår og uhåndgripelige kunstnerskap, danner til sammen en litterær monsterbølge som speiler tsunamien i boka. Som lesere har vi vår fulle hyre med ikke å drukne i stoffet, akkurat slik vi strever med å fatte den kaotiske tiden som omgir oss. På den måten er boka ypperlig performancekunst.
Oversetter Signe Prøis må ha hatt en stri tørn i å gjenskape de språklige voldsomhetene på norsk, men det må også ha vært fryktelig moro. Hun har fått til en bok som viser oss nettopp hvorfor vi trenger oversatt litteratur i vår andedam. Det er umulig å tenke seg at noe slikt skulle bli førstefødt på norsk.