Det er på mange måter fornøyelig å lese en forfatter som skriver så lett og ledig som Pål Gerhard Olsen. Språket er i all hovedsak både variert og presist. Men enkelte steder tipper det over idet pompøse, som i dette forsøksvis poetiske bildet:
Pål Gerhard Olsen
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
«Det var en Valpolicella i denne karaffelen, en vin så lett at det var som å drikke makrellskyer over Adriaterhavet.»
Stort sett er «Si bare ett ord» likevel en bok preget av språklig overskudd.
Problemet med romanen er noe helt annet: Den framstår ikke i stor nok grad som bygd over en enhetlig intrige. I stedet eksellerer den i løsrevne digresjoner og intellektuelle assosiasjoner.
Det eneste som knytter boka sammen er hovedpersonen, anleggsgartneren Vidar Skauge. Og selv om han på mange måte virker som en sympatisk mann, er han ikke interessant nok til å bære en hel roman.
Det finnes vel å merke en hovedintrige, knyttet til den psykiatriske pasienten George, en arameisk flyktning fra Irak, som er fullt i stand til å snakke, men plutselig har valgt å la være. Hovedpersonen møter George tilfeldig på Nasjonalgalleriet, og blir kjent med hans «fostermor», psykiateren Rut. Den langsomme avdekkingen av Georges historie er definitivt det mest virkningsfulle i romanen, og kunne med fordel ha spilt en enda større rolle.
Vi får også høre om fortida til hovedpersonen, og til Rut. Det antydes at de begge bærer på en skam som gjør dem mer like George enn man først skulle tro. Også i disse antydningene ligger det et potensial til en mer interessant roman enn det forfatteren har endt opp med å skrive. Jeg oppfatter dessuten kontrasten mellom den språklige lettheten og den tidvis svært alvorstunge materien som litt problematisk.
Når alt dette er sagt, vil jeg understreke at «Si bare ett ord» på ingen måte er noen dårlig roman. Den er bare fullstendig unødvendig – et helt og holdent overflødig bidrag til norsk litteratur.