ALBUM: Ole Petter Hergum virker å ta livet som det faller seg.
Som medlem i diskokollektivet Hubbabubbaklubb stod han bak glimrende «Mopedbart», en ode til det å suse avgårde uten noen verdens ting å rekke – gjerne med en rev eller to i skjortelomma.
Olefonken
Plateselskap
Da er det kanskje ikke så snodig at det har tatt hele fire år å følge opp «Ubuntu Tutu», hans debututgivelse som Olefonken. Til gjengjeld returnerer aliaset til overflaten med to tolvtommere: «Quaaludes» og «Til Hanne».
Selv om begge er preget av Hergums forkjærlighet for det sydhavspregede (han er oppvokst i Botswana, tross alt) i form av bølgeskvulp, frisk perkusjon og solstekte, analoge synthesizere, er det likevel sistnevnte som best uttrykker prosjektets like tilbakelente som lekne fakter.
Akkurat som det srilankiske økohotellet «Fløyel (En dag i Kandalama)» er oppkalt etter, forsøker kuttet å få teknologi til å imitere natur, der boblende synther vokser organisk ut av gamelan-aktig klokkespill. New age-nummeret «Slaraffenland» – hvor man hører både fuglekvitter og humringen til det vi må anta er Hanne – får i samme ånd en tur i dagligvarebutikken til å høres ut som en eventyrlig reise gjennom jungelen.
Mer umiddelbare er «Boblevann» og «Speilegg» (sistnevnte kommer også i en langt mer impresjonistisk tapning, signert sjefen for Sex Tags Mania, landets morsomste houselabel). I kraft av sine kulinariske titler ville de ikke bare føltes hjemme på Lindstrøms seneste album, «Smalhans», men også blåst litt etterlengtet varme inn i det.
Kort fortalt: Man kan bli rent olefonken av mindre.