«Caraval» er en eventyrverden av store følelser og like store silkekjoler

Velkommen til Caraval, en verden du kan få skikkelig utslett av, hvis du har det minste allergi mot vidløftige ordbilder og smertende hjerter. Eventuelt kan det være dette du har ventet på siden du la fra deg «Twilight».

Stephanie Garbers debutbok er i alle fall en av årets snakkiser på det amerikanske ungdomsbokmarkedet.

Magisk spill

Vi befinner oss i et gotisk eventyrland, der ungdommene har navn som Donatella og Dante, mennene er grever og guvernører, og damene har kjoler med snøreliv og kø (sånn svær pute på rompa under skjørtet).

Scarlett bor med sin sadistiske far og uansvarlige lillesøster på en avsidesliggende øy. Hun skal gifte seg om få dager med en mann hun aldri har møtt, men så får søstrene invitasjonen de har ventet på i sju lange år: Til det magiske spillet Caraval, i en slags fortryllet venetiansk fornøyelsespark, der ingenting er som det ser ut. Spillmesteren, den mystiske Legenden, er en farlig luring. Liv, kjærlighet og lykke står på spill. Men hvem er spillere og hvem er skuespillere, og hvilken rolle har søstrene i det hele?

Tenåringserotikk

Det kan minne om HBO-serien «Westworld», men uten noen dypere mening eller moralfilosofiske lag. Tvistene og cliffhangerne står derimot i kø. Her er også nok av patos og store ord, som i romantisk fantasy for øvrig. Og sensualitet: På et vis er dette erotikk for kyske amerikanske tenåringer, med en gradvis, ertende oppbygning mot klimaks (et tungekyss!).

Setningene er gjennomtrukket av overdådige ordbilder. Lyder og sinnsstemninger har lukt og farge, allting besjeles og sanses. En gate er «kantet med hengende lykter som duftet av blomster og fløyter og tapt kjærlighet.», «noe ved ham fikk henne til å føle farlige avskygninger av silkemykt svart», og et vertshus «luktet som nattens ende, av svette og røyk fra peisbål blandet med den dvelende pusten av ord som fortsatt hang igjen som gjenferd i luften.»

Det kunne blitt uutholdelig tåpelig, hadde det ikke vært så gjennomført. Garbers verden er barokk, så hvorfor ikke språket også?

Spenning og lidenskap

Det er mye annet å sette fingeren på. Kjønnsrollemønsteret er i beste fall utdatert: Selv om jentene viser antydning til evne til å tenke selv mot slutten, blir de både hundset og styrt og reddet av mer eller mindre galante menn gjennom hele boka.

Og oversetteren, stakkars, strever litt innimellom, som når helten snur seg mot heltinnen, «full av falske følelser og irriterende blikk». Og hun «hadde vært mottakelig for nærværet hans før, men aldri mer enn nå. Hun var tryllebundet av ansiktet hans».

Men – og for fans av sjangeren er dette viktig: Du får spenning og lidenskap i bøtter og spann, og en fortryllende verden av store følelser og like store silkekjoler. Ikke rart at filmrettighetene er solgt.