På samme måte som med de to parallelle filmene om Apples grunnlegger Steve Jobs, har flere aktører siktet mot å lage den store Snowden-filmen.
Ifølge en imponerende lang bakgrunnsartikkel i New York Times, trakk Sony prosjektet sitt da de hørte at Oliver Stone var i gang. Det er forståelig. Stone er neppe en mange gidder å konkurrere med. Han mener mye, snakker med utestemme og bruker store gester.
Så godt som alt han har gjort handler om USAs synder og unnvikelser, han vil inn i det mørke, avkle nasjonale myter og minne amerikanerne på at det er mye de ikke har satt seg inn i når det gjelder deres egen historie.
Stones blikk er ofte Europeisk og USA-skeptisk, samtidig som språket hans er uramerikansk, han tiltrekkes av det tøffe og dunkle, av skarpe konflikter, komplotter, staten og individet og, ikke minst, av vold, som han i gjentatte intervjuer hevder er nedfelt i amerikanernes arvestoff.
I film etter film argumenterer Oliver Stone som en SV-er, samtidig som han maser som Carl I. Hagen.
Historien om Edward Snowden er perfekt for en filmskaper som Stone. Den inneholder vår tid i kondensert form, kokt ned til en buljongterning.
Det briljante individet som starter sitt profesjonelle liv som overbevist republikaner og får innpass i de innerste sirkler, men som deretter sakte åpner øynene og forstår hva som egentlig foregår. For Stone må det være et slags drømmescenario.
Det er dette han har sagt hele tiden, at staten går bak ryggen på amerikanerne, sender dem ut i meningsløse kriger, har skjulte motiver og står i ledtog med skumle krefter.
Filmen sier det samme som Citizenfour, Laura Poitras Oscarvinnende dokumentarfilm fra 2014, nemlig at det Snowden gjorde var nødvendig, viktig og riktig.
Men her får vi i tillegg dramatiseringen av Snowdens karrière innen CIA og NSA, vi blir med på oppdagelsene av at sjefene hans tåkelegger og at kodene han skaper, brukes til andre, og langt verre, ting enn han ble forespeilet.
Joseph Gordon-Levitt er en god Snowden. I og med at jobben hans er underlagt taushetsplikt, kan han ikke snakke med noen om det som foregår i ham, dermed blir ansiktet og mimikken viktig, og for en gangs skyld klarer Stone å være tilnærmet subtil.
Dessuten er formspråket uvanlig tilbakeholdt og sobert til Stone å være. Det gjør filmen til hans beste på en god stund. Men Stone er ikke like god på mennesker som han er på store ideer. Samspillet mellom Snowden og samboeren (Shailene Woodley) er for eksempel blassere enn det burde være.
Til gjengjeld har filmen nerve, og den lykkes med å skildre den relativt kompliserte overvåkingsaktiviteten.
Stone forsøker med denne filmen å vinne terreng for Snowdens sak. Men han har tøffe motstandere.
Trump har antydet henrettelse. Hillary Clinton sier Snowden bør komme hjem og «face the music». Her hjemme er vi redde for å slippe ham inn i landet.
Og Pravda veksler mellom å skrive at Snowden syns «Life in Russia is great!» og å trykke innlegg som sverter ham fordi han ikke uttrykker større takknemlighet overfor Putin.
Bare Bernie Sanders sier at Snowden har gjort Amerika en stor tjeneste. Krigen om definisjonsmakten pågår med andre ord for fullt.
Heldigvis for Snowden har motstanderne hans neppe tilgang på en like smart regissør.