For ganske nøyaktig 50 år siden, 29. august 1966, spilte The Beatles sin siste konsert foran et vanlig publikum i Candlestick Park i San Francisco. Sittende på gulvet i lasterommet i en pansert bil på vei ut av stadion, kom det unisont fra George Harrison og John Lennon:
– Dette orker vi ikke mer.
Etter Lennons uheldige formulering om at The Beatles var større enn Jesus samme år, følte bandet seg reelt truet på sin siste USA-turné. Rundt dem brant folk platene deres, hatet var enormt, opplevelsen handlet om liv eller død.
Nesten verre er det trommeslager Ringo Starr merker fra sitt lille podium bak de tre andre på scenen. På grunn av elendige lydanlegg og den hylende mengden av fans, hører han ingenting av det de andre spiller.
Ringo må studere John, Paul og Georges bevegelser med føttene for å holde takten, og kommer til samme konklusjon.
Livebandet The Beatles er ferdig.
Regissør Ron Howards nye dokumentarfilm om disse konsertårene fra 1962 til 1966, kalt The Beatles: Eight Days A Week, vises på kino i Oslo og noen andre byer kun torsdag. Snart blir den tilgjengelig for salg, og på strømmetjenesten Hulu i USA.
Filmen er et tidsbilde av Beatlemania i sin mest ekstreme form. Opptakene fra konserter, reiser, pressekonferanser og andre hendelser, spesielt i USA, er mange og gode. Krydret med forklarende intervjuer med Paul, Ringo og George.
John er kun med gjennom sine sedvanlige krasse og humoristiske kommentarer fra den gang da, men med ett sentralt unntak: Historien bak og fremføringen av låten «Help!» fra august 1965.
Fra bandet som stort sett hadde sunget om «me» og «you» og kjærlighet, kommer det plutselig et rop:
«Help, I need somebody, help, not just anybody, help, you know I need someone, help».
Det skulle gå ett år til før Lennon fikk det som han ville og kom seg unna det vanvittige kommersielle presset fra alle kanter. Derfra ble The Beatles tidenes viktigste studioband de neste fire årene.
Intet oppsiktsvekkende nytt kommer frem i Ron Howards film, og historien blir fortalt vel overfladisk. Howard er innom hvordan The Beatles var med på å forandre samfunnet, blant annet ved å nekte å spille en rasesegregert konsert i Sørstatene, men går aldri dypt inn i hva bandets konsertferd verden rundt betydde for samtiden.
I stedet er det bildene og konsertopptakene, noen aldri vist før, som er det viktigste i Howards fortelling om fire «lads» fra Liverpool som med hjelp av produsent George Martin og spesielt manager Brian Epstein forandret musikken.
Opptak som fortsatt fascinerer i all sin hysteriske galskap fra rørende uskyld til blodig alvor når hundrevis av kvinner blir skadet under konsertene, men som forteller en kjent historie.
Hva med en ny film som kunne vært kalt A Day In The Life - The Studio Years i stedet? For nerder som oss ville dét vært noe.