Akira Kurozawas klassiker De Syv samuraier (1954) fikk som noen vet en amerikansk versjon gjennom John Sturges De syv uovervinnelige
i 1960. Filmen ble en blåkopi for hvordan man etter hvert skulle samle mannlige actionstjerner i en og samme film. Men den nådde ikke den japanske klassikeren til anklene.
Det gjør heller ikke denne nye versjonen som har samlet et knippe mellomstore og mindre stjerner, anført av Denzel Washington i hovedrollen som dusørjegeren Sam. Den amerikanske borgerkrigen er nylig avsluttet, og den vesle byen Rose Creek terroriseres av en gruvebaron.
Som i de tidligere filmversjonene ber de kuede borgerne et knippe kriminelle utskudd om hjelp til å kjempe mot overmakten. Etter dette følger filmen originalen noenlunde trofast, men med flere eksplosjoner og døde kropper.
I den første amerikanske versjonen hadde fargede Yul Brynner rollen som leder av de syv uovervinnelige, mens resten av skuespillerne besto av hvite skuespillere. Denne gangen utgjør de en fargerik miks som er mer tilpasset vår tid, og derfor helt ute av takt med den perioden filmen er ment å skildre.
Sammen med blant annet en mexicaner, koreaner og indianer tar Sam opp kampen mot den hvite kapitalistiske overmakten – som i den forrige filmen ble ledet av en mexicaner. Motivene deres for å risikere livet for noen hvite nybyggere er ofte uklare, bortsett fra at de kanskje er gode på bunnen.
Men hverken forfatter Pizzolatto, kjent for True Detective, og regissør Antoine Fuqua, ser ut til å bry seg med slike detaljer. For dette er ikke en realistisk westernfilm. Skuddvekslingene er like troverdige som tv-serien Kruttrøyk fra 1960-tallet, og hver eneste scene der noen «trekker fortere enn sin egen skygge» avrundes med en kjapp sjonglering med revolveren.
Det er ikke den japanske originalen Fuqua imiterer, men Sturges sin uhøytidelige remake. Den filmens rampestreker var nok kledelig ved inngangen til 1960-tallet, mens her sliter filmskaperne med å finne en balanse mellom lett pastisj og alvorlig drama.
Sam bærer på en tung bør fra borgerkrigen, viser det seg, som omfatter rasisme og massakrer på egen familie, men det berøres først helt mot slutten, på en uforløst måte.
Det er ikke enkelt å lage en revisjonistisk western i våre tider. De fleste nøyer seg med å gjøre kvinnerollen til den bærende, det er vel bare Tarantino som har tilført sjangeren noe nytt med sine voldsballader og direkte referanser til rasismen.
Fuqua unner oss den luksusen å nyte at skurkene får sin straff, men han vil også at vi skal ta rollefigurene på større alvor enn det er dekning for.
I den avgjørende mexicanske «stand off» mellom Sam og gruvebaronen, spilt av Peter Sarsgaard, kollapser dette forsøket på å gi Washington patos og dybde. Sarsgaards rollefigur er sannsynligvis tidenes mest uinteressante westernskurk.
Hadde han bare ledd ondskapsfullt så ville vi i det minste fått noe å gå på, en slags bekreftelse på at han er en klisjépsykopat. Men han forblir totalt uttrykksløs mens han slakter ned for fote.
Et eller annet sted i Japan snur Kurozawa seg i graven.