I starten gir Erik Poppes film inntrykk av å være et kammerdrama fra den kongelige familiesfæren, når kong Haakon leker med barnebarna ute i snøen på vårparten 1940.
Men ganske snart blir det tydelig at Poppe og forfatterne Rosenløw Eeg og Røyneland har et enda mer ambisiøst mål: de vil gjenskape noe av kaoset og forvirringen som oppsto under den tyske invasjonen – og samtidig holde på Haakon som det moralske, tvilende senter.
Kongefamiliens flukt sammen med regjeringen til Hamar og videre til Elverum settes opp mot den tyske ambassadøren Braüers bestrebelser med å forhandle fram en fredelig kapitulasjon.
Han er filmens tredje sentrale rollefigur ved siden av kongen og kronprinsen, og Karl Markovic spiller ham som et energisk, men desperat sendebud med en håpløs oppgave.
Fra arkivbildene helt i starten til nedtellingen av timer gjennom mellomtekster skapes en distanse til dramaet, eller en historisk bevissthet. Vi blir altså ikke uten videre trukket inn i Haakons intimsfære og tanker, vi må jobbe for det.
I begynnelsen virker han nesten som den åndsfraværende kongen noen anklaget ham for å være, og hans vei fram til det historisk avgjørende nei til tyskernes krav, bygges ikke opp som noen heltehistorie.
Det er en av filmens sterkeste kvaliteter: den får fram hvor nærme vi var en kapitulasjon og hvor sårbare og små vi var under disse dagene. Og dette gjenspeiles i kongens kroppsspråk og ensomhet.
Det tar tid for ham å gjøre seg opp en mening, han skvises mellom lojaliteten til den norske regjeringen og frustrasjon over dens handlingslammelse som kronprinsen er den fremste kritiker av (og her levnes ikke regjeringen mye ære).
Jesper Christensen er som skapt for denne rollen, jeg kan godt forstå hvorfor filmskaperne utsatte filmen for å få ham med. Han har ikke mye dialog til disposisjon. Ofte handler det mest om blikk og ansiktsuttrykk, som verken er avklarende eller spesielt betydningsfulle, men som gjør oss enda mer nysgjerrige på hva som foregår inne i hodet hans.
Christensen og Poppe utnytter til fulle det som må ha preget kongens forhold til politikk – han kunne ofte ikke røpe hva han tenkte. Det skaper i filmen konflikt mellom far og sønn, men aldri strid.
Haakon framstår som en kontrast til alle de kalde og distanserte kongefedrene vi har sett på film, mens avdøde dronning Maud får sitt pass påskrevet av kronprinsen. Baasmo Christiansen ligner ikke bare på Olav, men har også den litt hese, lyse stemmen og den unge impulsiviteten.
Like imponerende er ansamlingen tyske klasseskuespillere, noen av dem i små roller som ikke reflekterer deres fulle talent (som den formidable Katharina Schüttler i rollen som Braüers hustru og Juliana Köhler som så vidt kan skimtes som ambassadesekretær).
Det er også gjort et solid stykke arbeid med å fylle det omfattende rollegalleriet med skuespillere vi knapt har sett før. Gerald Pettersen tilfører statsminister Nygaardsvold en passende dose ynkelighet, mens Jan Frostad er effektiv som hans motstykke, den handlingsorienterte stortingspresident Hambro.
Tidligere har Poppe som regissør hatt en tendens til slippe følelser løs, når han kanskje burde holdt igjen. Her er han så tilbakeholden at jeg noen ganger følte jeg ble avskåret fra kongens følelsesliv, når vi kom tett på. Men dette er ikke et melodrama.
Slik kongen i filmen vil tjene landet må Christensen her tjene helheten i filmen. Men han er så god at jeg ikke kan få nok av ham.