I fjor hadde jeg planer om å delta i en svømmekonkurranse på en forblåst gresk øy der Tom Hanks også skulle delta. For hva kunne gå galt? Jeg hadde sett ham redde mannskapet sitt i Captain Phillips og opptre selvoppofrende i et utall filmer.
Han var med andre ord som skapt for rollen som Chesley ”Sully” Sullenberger – den amerikanske piloten som i 2009 nødlandet i Hudson-elven i New York med alle passasjerene intakt.
Dette kunne fort blitt en sentimental suppe, men heldigvis er ikke regissør Clint Eastwood av den lett rørte sorten.
Han har valgt å vektlegge Sullys motvilje mot å bli stemplet som en helt. Han gjorde bare jobben sin og synes medias opphaussing av hans innsats er uvirkelig. Selve nødlandingen tok bare noen få minutter, og redningsaksjonen var usedvanlig vellykket. Ikke akkurat materiale for en katastrofefilm.
Derfor er det ikke tilfeldig at katastrofescenarioene utspiller seg i Sullys hode – når han har mareritt om hva som kunne ha skjedd om flyet hadde styrtet over New York.
Det er en slu løsning der Eastwood får i pose og sekk: vi får det velkjente flystyrt-grøsset med en dose 9/11-noia og blir samtidig minnet på hva Sully faktisk reddet passasjerene og byen fra.
Men for å fylle filmens 98 minutter trenger vi et menneskelig drama i bunnen. Det kommer først etter nødlandingen, når Sully blir konfrontert med en havarikommisjon som stiller spørsmål ved hans valg.
Kommisjonens videosimulering viser at en nødlanding på en lokal flyplass var en reell mulighet, i motsetning til hva Sully selv hevder. En rekke høringer og undersøkelser, som sikkert var langtekkelige, blir redusert til et klimaks på noen minutter der Sully overbeviser kommisjonen om at en videosimulering aldri kan trumfe den menneskelige faktor.
Denne filmen tilhører Hanks, helt og holdent. Ingen kan spille anstendige ”vanlige” mennesker som han. Jeg kjenner knepene hans nå, og lar meg ofte irritere over at han velger så sympatiske roller, men faller for det nesten hver gang.
Jeg savner likevel en kompleksitet i karaktertegningen. Den tvilen Sully føler rokker aldri ved ham på ordentlig. Han står som en bauta. Det er mulig det forholdt seg slik for virkelighetens Sully, som har skrevet boka filmen baserer seg på, men som drama på film blir det litt ensformig.