For meg er Seth Rogen, Michael Cera, Jonah Hill og Evan Goldberg gullnavn når det gjelder moderne, amerikanske komedier.
Jeg tilhører dem som mener at Superbad verken er tangert eller overgått siden den kom i 2007. Den er barnslig, vulgær, grell og til å spise opp. Mange filmer er ganske morsomme, men veldig få filmer er like morsomme like ofte som Superbad. Og alle de nevnte bidro på mer enn hederlig vis til at den ble som den ble.
Derfor er det med stor forventning jeg går inn og ser Sausage Party. Jeg forventer massive mengder vulgariteter, plumpheter og religiøse og seksuelle krenkelser og blir ikke skuffet.
På den visuelle siden ligger det hele naturligvis lysår bak stuerene superselskaper som for eksempel Disney/Pixar, men så har da også Sausage Party et budsjett som utgjør ti prosent av for eksempel Oppdrag Dory. Til gjengjeld er den ekstremt mye morsommere.
Den er ikke hjertevarm, innbyr ikke til undring, tanker om arv, miljø, eller hvordan hjernen egentlig fungerer, men den er deilig uvøren og genuint morsom.
Jeg vil anta at de fleste som klarer å følge den originale amerikanske dialogen, kommer til å le høyt og ukontrollert kanskje så mange som ti ganger, og i tillegg lavt og fnisete mange ganger flere. I min komediemålestokk er dette veldig mye.
Handlingen utspiller seg stort sett i et supermarked, hvor matvarene lever i den tro at når de blir kjøpt, møter de sin Gud og får leve i herlig harmoni med menneskene, litt som på fotografiene i brosjyrene Johovas vitner bruker å dele ut.
Sakte forstår de at virkeligheten er mindre rosenrød. Pølsen Frank (Seth Rogen) og pølsebrødet Brenda (Kristen Wiig) har hovedrollene. De lengter etter å komme seg ut av plastemballasjen og sette i gang med hverandre, men blir lenge hindret av den grusomme virkeligheten. Michael Cera gir stemme til en deformert pølse og Jonah Hill til en pølse som får en hard skjebne.
Filmen har en rekke smart uttenkte bikarakterer som låner personlighet fra matproduktet de skal forestille.
Morsomst er en tyggegummi i rullestol som låner trekk fra Stephen Hawking, samt en jødisk bagel med Woody Allenske trekk og en palestinsk lefse, som i starten hater hverandre, men som naturligvis, hadde jeg nær sagt, og etter mye stygg og frydefull språkføring, ender opp med å rævkjøre hverandre med intensitet og glede.
I USA har filmen 17-årsgrense, som er idiotisk. Hos oss holder det å være tolv, altså ni, sammen med foreldre. Jeg vil ikke spekulere i hvor mange niåringer som vil ha glede av dette, men de siste minuttene er såpass over toppen-seksualisert at jeg ville vært litt forsiktig.
13-14 tipper jeg er alderen hvor dette er uproblematisk morsomt. De som kommer til å le aller høyest er nok alle vi skakkjørte 40-50-åringer.