En blodig og nyfødt baby ligger og skriker på et toalett helt alene. En fortvilet brud finner bylten. Dette er den dramatiske starten på Sara Johnsens fjerde spillefilm. Hun har også skrevet manus.
Historien som følger er ikke mindre dramatisk, men heldigvis styrer regissøren unna alle klassiske feller for søtladen sentimentalitet og overdramatiserte scener.
Allerede i debutfilmen Vinterkyss (2005) viste Johnsen en egen evne til å skildre intriger og menneskeskjebner uten pompøsitet og store fakter. Hun har et unikt blikk for de finstemte øyeblikkene og samspillet mellom karakterene.
Etter åpningssekvensen hopper historien 16 år frem i tid. Bruden Unn Tove (Tuva Novotny) har fått to barn og er skilt. En dag dukker en ung jente opp på døren hennes. Det viser seg å være Rosemari (Ruby Dagnall), babyen som ble forlatt.
Unn Tove er journalist og ser et scoop i det fjerne. Sammen begynner de å nøste opp den gamle gåten. Historien tar både dramatiske og uventede retninger underveis.
Nå er det jo slik at den menneskelige psyke ikke alltid er like lett å forstå. Alle har vi hemmeligheter vi ikke ønsker avslørt. Da er det godt vi har gode historiefortellere som greier å formidle vanskelige og kompliserte følelser om identitet, morskjærlighet og skam uten at vi føler at vi sitter og ser på amerikansk realityshow av verste typen.
Sara Johnsen får solid drahjelp til å formidle sitt mysterium av sine fantastiske skuespillere. Det er spesielt i samspillet mellom Tuva Novotny og Ruby Dagnall at filmen virkelig leverer. Noen av scenen er så intense og gir deg en følelse av å sitte i samme rom og observerer dem.
Novotny har en tilstedeværelse på lerretet som er helt spesiell. Hun inviterer deg inn i historien, og som tilskuer kan du ikke annet enn å følge med.
Siden filmen Unn Tove lager heter Et barn er født i Hønefoss, får jeg også lyst til å ty til en klisjé for å beskrive nykommeren Ruby Dagnall. At en stjerne er født, er uten tvil. For et følsomt ansikt! Mest minner hun om en ung og sart Natalie Portman.
Ikke bare er hun vakker, hun kan også spille. Dagnall har en utstråling vi andre bare kan drømme om. Rosemarie-rollen er ikke enkel. En emosjonell tenåring på leting etter sine egne røtter kunne vært lett å overspille, men det skjer aldri.
Både Novotny og Dagnall får skuespillerkunsten til å virke lekende lett. De formidler Johnsens dialog med eleganse og menneskelig varme.
Rosemarie er heller ikke uten humor. Kollegaen Hilde (Laila Goody) sørger for de morsomme skråblikkene.
Alle som har deltatt i en bokklubb kan kjenne seg igjen i scenen hvor fire venninner skal diskutere Stormfulle høyder. Det er de små gjenkjennelige hverdagsglimtene som gir filmen humoren og som er en fin buffer mot de sarte scenene.
Filmen er kort og godt et velskrevet, spennende og utrolig velspilt drama.