Av og til makter en film å overraske. Kubo og det magiske instrumentet er morsom uten å by på teit og flåsete slapstick. Den er gripende uten å være sentimental, og den er spennende uten å være heseblesende.
Filmen er produsert av Laika, som tidligere har stått bak Coraline (2009) og Paranorman (2012). Bortsett fra noen dataskapte bakgrunnsbilder er alt håndlaget i en fargerik og fantasifull stop-motion dukketeknikk. Da er det kanskje ikke så rart at det tok fire år å lage filmen.
Resultatet er en barnefilm som imponerer. Animasjonen er levende og varm. Kubo er et aldri så lite kunstverk full av flotte visuelle detaljer du ikke blir lei av.
Den imponerer ikke bare teknisk. Filmskaperne er heller ikke redd for alvor. Historien har en sår undertone, og handler like mye om sorg, savn og død som tøffe helter.
Lille Kubo må passe på sin syke mor. Han lever av å fortelle magiske historier om tøffe helter på markedet. En dag viser det seg at historiene ikke bare er legender, men virkelighet. Ved hjelp av en ape og en bille må Kubo finne en legendarisk rustning.
Handlingen er satt til en eventyrverden inspirert av japansk mytologi. Det kunne lett blitt fremmedgjørende, men i istedet fascinerer den med en original og besnærende historie.
Filmen drar deg inn i et magisk univers hvor selv en voksen tilskuer lett kan leve seg inn i skjebnen til den lille gutten.
Filmen balanserer fint mellom de mer actionfylte, og til tider ganske skumle scenene, og den lune og morsomme dialogen.
Det er også gjort en god jobb med de norske stemmene. Ingrid Bolsø Berdal som moren og Jesper Leporanta som Kubo er harmoniske og behagelige å høre på.
Kubo og det magiske instrumentet er en film du bør få med deg hvis du setter pris på magi, eventyr og god animasjon. Aldersgrensen på 9 år bør overholdes da den kan være for skummel for de aller yngste barna.