I starten oppleves Cave som et friskt, norsk tilskudd til grottefilm-sjangeren. Den er vakkert filmet i norsk natur med gode skuespillere, levende dialog, skummel musikk og et lekkert, kjølig produksjonsdesign.
De tre vennene som legger ut på ekspedisjonen inn i grotten, oser riktignok av dumdristighet. Det er derfor aldri tvil om at ting kommer til å gå galt for dem, slik sjangeren legger opp til. I begynnelsen er filmen ganske effektivt fortalt, selv om den i én scene holder på å skli ut i en ren reklamefilm for bilmerket som har sponset filmproduksjonen.
Lenge virker det faktisk som om Cave skal bli en filmgodbit i høstmørket, men så stopper historiefortellingen opp halvveis. Slutten blir en blodig, men uengasjerende transportetappe mot mål.
Cave handler om tre venner som har vært soldater sammen i Afghanistan. Nå er de tilbake i Norge, og de er blitt enige om ta seg ulovlig inn i en grotte i ødemarken. Grotten er delvis fylt med vann, og flere mennesker har tidligere dødd i den. Ekspedisjonens mål er å lete etter en utgang som ingen har funnet før.
Dersom man er i tvil om slike risikofylte grottedykk skjer i virkeligheten, er det bare å se den finsk-norske dokumentarfilmen Dødsdykket i Plurdalen (2016), som viser hva som skjedde etter at to finske sportsdykkere omkom i en norsk grotte for to år siden.
I starten følger Cave en velkjent spenningskurve. Det er småuhyggelig, men man sitter hele tiden og venter på at noe virkelig ekkelt skal skje. Etter 40 minutter inntreffer et klaustrofobisk maretitt i grotten, som dessverre ebber ut som en dårlig filmet actionscene. Og rett etterpå oppfører de overlevende seg som om de aldri har vært i livsfare.
Heretter fortsetter filmen som et slags bisart samlivsdrama. Selve avslutningen oppleves som nok en løs tråd som er for dårlig utnyttet i resten av denne filmen.
Cave er den tredje kinofilmen til regissør, manusforfatter og produsent Henrik Martin Dahlsbakken. Han er 27 år, selvlært og lager filmer i et høyt tempo med svært lave budsjetter. Det er selvsagt imponerende i seg selv.
Allerede før premieren er det bestemt at det kommer en oppfølger til filmen, Cave 2, neste år. Men etter å ha sett denne virker det som om filmskaperen satser for mye på kvantitet på bekostning av kvalitet. Det er synd, for Cave kunne blitt riktig bra om multitalentet hadde jobbet mer med manuset, karakterutviklingen og oppbygningen av actionsekvensene.
Nå er historien like porøs og full av hull som grotten den handler om.
Cave klapper rett og slett litt sammen i det øyeblikket da ting egentlig skulle begynt å skje. Resultatet er en småkjedelig grottegrøsser. Undertegnede ble ikke skikkelig skremt en eneste gang i løpet av de 80 minuttene filmen varer.