Omtrent hvert tiår har det kommet en ny tysk film som blir et fenomen på norske kinoer. De andres liv, Good Bye Lenin og Der Untergang var slike fenomener.
Jakten på Adolf Eichmann er en mer beskjeden affære, selv om kvalitetene er åpenbare. Framfor alt gjør veteranen Burghart Klaussner en ny solid rolletolkning. Vi kjenner ham best i roller som teutonisk patriark, blant annet i Gullpalmevinner Det hvite båndet. Denne gangen går han løs på en rolle som rastløs jødisk nazijeger, den legendariske statsadvokaten Fritz Bauer som etter krigen trappet opp jakten på naziforbryteren Adolf Eichmann.
Den tyske tittelen, Der staat gegen fritz Bauer, gir en klar indikasjon på at filmen ikke handler om Eichmann. Den handler om hvordan Bauer måtte kjempe mot et statsapparat og embetsverk som indirekte saboterte mange av hans forsøk på å straffeforfølge naziforbrytere.
Han følte seg beleiret av fiender, reelle og noen få innbilte, men var hellig overbevist om at Etterkrigs-Tyskland måtte gjennom et rettsoppgjør om nazistenes monumentale forbrytelser for å komme seg videre som sivilisasjon. Og på et personlig plan følte han sterkt at om Eichmann unnslapp, så ville ikke han komme seg videre.
Vi møter ham i årene før han fikk lede den storstilte Auschwitz-prosessen i Frankfurt i 1963, mens han fortsatt kjempet en ensom kamp i femtitallets klamme, nye normaltilstand i Vest-Tyskland.
Hans arbeid blir trenert på alle kanter, ikke minst fra tidligere nazister som nå jobber i statsapparatet. Men noe begynner å skje når han mottar tips om at Eichmann kan befinne seg i Argentina. Det skjer ikke uten strid: når den tyske etterretningstjenesten er motvillig, henvender Bauer seg til Mossad. Det er en dristig manøver som får storpolitiske implikasjoner og etter hvert avdekker kynismen som lå til grunn for amerikanerne og tyskernes slappe jakt på nazister.
Regissør og forfatter Laurs Karume har utstyrt Bauer med en fiktiv kampfelle, den unge juristen Angermann (Ronald Zehrfeld), som har et annet fellestrekk med statsadvokaten: han er homofil og lever et dobbeltliv. Det er godt tenkt, med samtidig filmens svakeste parti.
Zehrfeld får aldri helt dreis på denne rollen, og det er synd, for talentet er stort (noen vil huske hans lavmælte rolle som lege i Barbara). Rollen oppleves som en konstruksjon som er ment å tilføre spenning, men Angermann trekkes inn i en litt kunstig nattklubb-intrige som framstår som et tafatt forsøk på å gi oss en smak av det gamle Weimar med en Marlene Dietrich-inspirert transvestitt.
Klaussner er filmens kraftfelt og filmskaperne burde gitt ham flere muligheter til å borre dypere i Bauers komplekse liv.
Det er jo hans homofile legning som er interessant, men det utdypes aldri. Vi får ikke vite noe mer om hans jødiske identitet, bortsett fra at det understreker hans posisjon som outsider. Bauers formative år som forfulgt motstander av naziregimet på 30-tallet blir heller ikke gjort noe nummer av.
Til tross for disse manglene slipper Klaussner aldri vår oppmerksomhet, han er for god til det. Og han får god hjelp av en utsøkt produksjonsdesign som rammer ham effektfullt inne i etterkrigstidens ”bedragerske” arkitektur.