«Ben-Hur:» Fra religiøst drama til idiotisk action

William Wylers 1959-versjon av Ben-Hur, ville vært favorittfilmen min hvis jeg var kristen. Historien er en slags blanding av Jobs bok og Greven av Monte Cristo.

Den varer i tre timer og førtifem minutter, uten noensinne å være kjedelig. Dialogene er sitrende idé-dramaer som tematiserer dilemmaene i vennskap, okkupasjon, kjærlighet og tro. Charlton Hestons uforlignelige ansikt bærer lidelsen i å miste de han elsker, hatet mot romerne og etter hvert også den sakte bevisstgjøringen for hva Jesus står for.

Det at Wyler klokelig nok er tilbakeholden med å vise Jesus’ ansikt, er bare en av mange kvaliteter i filmen som både er visuelt suveren, sjelelig dyptpløyende og emosjonelt intens, samtidig som den er en actionfylt blockbuster.

Kunstnerisk selvmord

Tanken på å lage historien på nytt er direkte frastøtende. Hvordan har regissør Timur Bekmambetov tenkt? Og hva i all verden har fått Metro-Goldwyn-Mayer og Paramount Pictures til å gå med på dette kunstneriske, og forhåpentligvis også kommersielle, selvmordet?

«Ben-Hur» er redusert til støy og spetakkel

Da jeg så regissørens russisk-klingende navn, tenkte jeg i noen sekunder at filmen kanskje hadde noe for seg. Men nei. 2016-versjonen er en pekebok. Den er som Barnas Bibelbok som mormor ga meg da jeg var liten.

Der fins de kjente historiene i forenklet, illustrert versjon, og samtidig blottet for det gammelmodige, mystiske voksenspråket som etter mitt skjønn er bibelens aller mest tiltrekkende aspekt.

Regissøren har ikke skjønt noe

Ingen av skuespillerne, og da mener jeg ingen, leverer rolletolkninger som varer lenger enn filmens to timer og to minutter.

Grunnen til det er mest sannsynlig at hverken forfatterne eller regissøren har forstått hva som gjorde 1959-versjonen til en klassiker:

Støy og spetakkel

I 2016-versjonen haster Bekmambetov gjennom det hele, tar snarveier, lar være å etablere følelsesmessige bånd mellom publikum og karakterene, regner med at noe som er raskt fortalt også er emosjonelt fordøyd.

Det som gjenstår er støy, spetakkel og spesialeffekter, som likevel bare er hakket mer spektakulære enn i 1959-versjonen. Den klassiske veddeløpsseksvensen mases nå i hjel med idiotiske tilrop og rotete klipp.

Denne filmen blottstiller alt den kommersielle kinofilmen ikke lenger kan ta seg tid til å være fordi den tror at vi ikke lenger har evnen til å møte det.