I en sjelden scene erkjenner Magnus Carlsen at han har sine demoner. Men han understreker at han vil ha dem for seg selv, at det for ham er den beste måten å håndtere dem på. Et naturlig spørsmål ville kanskje vært om ikke det vil hemme ham som sjakkspiller, denne motviljen mot få hjelp til å bearbeide. Men på den annen side: dette er et fremtredende trekk ved Carlsens personlighet, som har vært der siden barndommen. Han lever mye i sitt eget hode, og noe av det fascinerende ved filmen er hvordan vi blir sittende og undre oss over hva som foregår der inne.
For filmskaperne må dette ha vært en formidabel utfordring, ikke minst fordi deres framgangsmåte virker ganske forsiktig. Filmen beskriver hvordan faren Henrik omsorgsfullt beskytter sønnens karriere, og det gjør han også overfor filmskaperne. Heldigvis har de hatt tilgang til såpass mye interessant arkivmateriale, både fra Carlsens barndom og veien til mestertittelen, at de makter å bygge en medrivende fortelling rundt ham.
Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle oppleve et sjakkparti like spennende som en VM-tittelkamp i boksing, men noen av scenene fra duellen mellom Carlsen og Anand i India i 2014 er fortsatt nesten like spennende. Noen genuint komiske scener er det også, som når sjakk-kommentatorer behandler den minste detalj, som at Carlsen velter en springer ved et uhell, som en rivning under et hinderløp.
Ree har valgt å la mye av sjakkspillets kompleksitet ligge, og nøyer seg med noen grunnleggende forklaringer. Det gjør at de fleste vil kunne ha utbytte av filmen, men det gjør også Carlsen til en enda større gåte. Men kanskje lar ikke hans geni seg forklare: i en scene møter vi en tysk «sjakkforsker» som har utviklet dataprogrammer som bistår Anand i hans forberedelser, og han kan ikke tro det spillet Carlsen presterte i tittelkampen. Dette skal ikke være mulig for den menneskelige hjernen, mener han, når han studerer hvordan ”sjakkens Mozart” spiller på intuisjon. For det får filmen fint frem: hvordan partiet mellom Carlsen og Anand var en kamp mellom to tilnærminger til sjakk, den intuitive og den programmatiske.
Selv blir vi sittende og måpe over at Carlsen med bind for øynene kan sette åtte dyktige sjakkspillere sjakk matt samtidig – uten at vi egentlig blir så mye klokere. Helt sentralt for filmen er også hvor mye familien betyr for Carlsen, og de framstår som en familie alle skulle ønske seg. De er også en forklaring på hans suksess, men jeg savnet noe mer utdypende, ja, kanskje konfliktfylt, nettopp fordi de opptar såpass mye plass.