Selvvalgte ekteskap er en relativt moderne oppfinnelse. Den sytten år gamle mayaindianeren Maria i spillefilmen Ixcanul er fullstendig innforstått med foreldrenes behov for å få henne giftet bort. Men hun vil ikke ha den utvalgte kandidaten. Hun kan ikke protestere åpent, men forsøker å finne sin egen snedige vei for å unngå ekteskapet.
Med dette plottet i bunnen, gir Ixcanul et fengslende bilde av en indianerstamme i Guatemala. Regidebutanten Jayro Bustamante skildrer et miljø som er utilgjengelig, eksotisk og før-moderne, men uten å romantisere det. Dette er en bondekultur som riktignok har sine livskraftige ritualer, men som samtidig både bidrar til undertrykkelse og er utsatt for undertrykkelse.
Maria (spilt av María Mercedes Coroy) blir selve brennpunktet for slike mekanismer.
Ixcanul betyr vulkan på det lokale språket, og filmens familie må passere et svart, øde landskap for å komme til en urban sivilisasjon. På vulkanens fruktbare område dyrker de kaffebønner og driver grisehold.
Tidlig i filmen skal Maria og moren få nettopp grisene til å parre seg. De gir dem sprit for å øke parringsviljen. Kamera zoomer inn på Maria, som venter på reaksjonen. Og ganske snart hører vi dunkelyder fra bingen.
Senere bruker Maria samme metode på seg selv og en jevnaldrende gutt. Hennes prosjekt er å knytte til seg denne Pepe, som drømmer om å reise til USA. Hun vil følge med dit, komme seg vekk fra den påtvungede, eldre forloveden.
Konsekvensene skal vise seg å bli dramatiske, og hele familien kastes ut i en eksistensiell og økonomisk krise.
Verdien av fruktbarhet er det sentrale motivet i filmen. Jorden, dyrene, menneskene: Det er fruktbarheten som holder livshjulet i gang. Motivet har religiøse dimensjoner, med ofringer og bønner til vulkanen.
Regissør og manusforfatter Bustamante viser skjønnheten i en slik fruktbarhetskultus. Filmen har et utpreget sensuelt uttrykk og er vakkert fotografert.
Men Bustamante er minst like opptatt av selve spillet rundt fruktbarheten – og den tvangspregede parringen. Unge kvinner blir verdifulle objekter som mange vil ha aksjer i. Slik sett har Ixcanul en feministisk agenda imot tvangsekteskap.
Guatemala er et miniputtland i filmsammenheng. Faktisk er det bare andre gang i historien at landet har hatt en kandidat til Oscar. Ixcanul er dessuten i ferd med å få et internasjonalt gjennomslag. Den er vist på en rekke internasjonale filmfestivaler, inkludert TIFF i Tromsø og Film fra sør i Oslo. Enn så lenge får slike små, kresne kvalitetsfilmer også vanlig norsk kinodistribusjon.