En tragikomisk konsekvens av gigantsuksessen Oppdrag Nemo (2003) var at etterspørselen etter klovnefisk gikk så brutalt i været at det holdt på å bli artens bane. I korallrevene rundt Vanatu ble det praktisk talt tomt. Om bestanden er i ferd med å ta seg opp igjen, vet jeg ikke, men nå kommer uansett en ny runde. Det som eventuelt kan bidra til å redde klovnefisken denne gangen er at etterspørselen nå snarere vil gå utover Dorys art, Palettkirurg-fisker. Jeg håper de har skjult seg godt.
Fra alle andre filmselskap enn Pixar ville Oppdrag Dory fremstått som en gjennomkomponert og imponerende film. Men når man legger listen så høyt som Pixar nå har gjort i over tyve år, blir det vanskelig å tangere sitt eget beste nivå hver gang. Oppdrag Dory er umiskjennelig Pixarsk, og har nok av fornøyelige og smarte påfunn, men det er lengre mellom høydepunktene og den gir ikke følelsen av uendelig intelligent overskuddsenergi som de beste filmene fra dette studioet har. Tvert i mot får jeg inntrykk av at de resirkulerer gammelt stoff, uten å gjøre det med samme nødvendighet som i for eksempel Toy Story-trilogien, som både emosjonelt og humormessig ble stadig skarpere. Og hvis man leter etter endetidstegn, som jeg jo alltid gjør, er det fristende å spekulere i om den ekstremt talentfulle gjengen som på midten av 90-tallet startet Pixar og bergtok oss, nå begynner å bli litt mette.
Likevel er det langt fra noen krise. Oppdrag Dory er søt og morsom. Den tar tak i Dorys kortidsminneproblemer, som jo var en stadig tilbakevendende morsomhet i den første filmen. Hun husker plutselig brokker fra barndommen, og når hun setter dem sammen blir hun i stand til å lete etter opphavet sitt. Selv om Marlin og Nemo egentlig ikke vil noe annet enn å leve trygt i anemonen sin, må de selvfølgelig hjelpe henne. Det fører dem til California og et kombinert havforskningsinstitutt og akvarium hvor en rekke nye karakterer, hjelpsomme og mindre hjelpsomme, morsomme og mer på det jevne, dukker opp.
Best av de nye er blekkspruten Hans, som lider av et slags stockholmssyndrom. Etter år i fangenskap frykter han livet i det store, frie havet og drømmer om å komme til akvariet i Cleveland. Av lynne og oppførsel er han en slags slektning til Kalle Klemmebjørn som i Toy Story3 er den på sjelen dypt sårede og misantropiske lederen for de bortslengte lekene.
Viktigheten av familie og venner er som alltid det underliggende temaet, men jeg lurer på om ikke Pixars nærhet til Disney har gjort det ørlite mer klissete. Den norske versjoneringen er som vanlig stødig styrt av Harald Mæle, selv om bruken av Cecilie Skogs stemme neppe antyder det samme for nordmenn som Sigourney Weavers gjør for amerikanerne.