Forfatter Erik Fosnes Hansen ga ut romanen Løvekvinnen for ti år siden. Der malte den stilsikre ordkunstneren frem en eventyrlig fortelling om en svært annerledes jentes kamp for å skape seg et verdig liv, tross et medfødt handikap.
Regissør Vibeke Idsøe har gjort en solid jobb med å bearbeide romanen til filmmanus, selv om slutten er skrevet om. Filmens slutt er langt mer positiv og oppløftende enn romanens avslutning.
De sentrale replikkene fra romanen er imidlertid beholdt i en effektiv fortalt film, som fanger publikums oppmerksomhet allerede fra den dramatiske åpningsscenen. De første 20 minuttene introduserer de sentrale karakterene og dilemmaene i filmen på en svært fengende og velkomponert måte. Idsøe viser at hun er en regissør som bør få mulighet til å lage film oftere.
Løvekvinnen handler om Eva Arctander, som blir født i 1912 med en sykdom som gjør at hun har lang pels over hele kroppen. Moren dør i barsel og faren skjemmes over spedbarnet, som han kaller en «gaupe» og et «uhyre». Eva er et barn som selv ikke en far kan elske, og han holder henne innesperret i huset i flere år. Faren har en synlig og viktig jobb i den lille byen, og er så redd for bygdedyret at han straffer den lille jenta med å låse henne inni et kott om hun viser seg for fremmede mennesker.
Heldigvis for Eva, er det også mange mennesker i den vesle byen som bare er snille, og som ønske å hjelpe henne med få et så normalt liv som mulig, ikke minst barnepiken, som spilles glimrende av Kjersti Tveterås. Bortsett fra pelsen er nemlig Eva en sukkersøt jente, som viser seg å være et matematisk geni. Vi får imidlertid aldri se hvordan dette talentet oppdages eller stimuleres av omgivelsene i oppveksten.
Løvekvinnen handler om universelle temaer som ensomhet, annerledeshet og legevitenskapens kynisme. Men publikum får ikke noe rom til å gjør egen refleksjoner rundt tematikken. Bruken av voiceover, der Eva forteller publikum hva hun tenker og føler, er både overdrevet og unødvendig.
Og det er aldri tvil om at filmen vil ende godt for Eva.
Den eneste karakteren i filmen som har dybde og flere sider, er faren, som er godt spilt av svenske Rolf Lassgård (En mann ved navn Ove). Eva er bare snill og tapper, og det samme er barnepiken, samt telegrafisten som kalles Gnisten (Rolf Kristian Larsen).
På den andre siden har vi kyniske vitenskapsmenn i København, som liksom skal hjelpe Eva, men som i bunn og grunn drives av en selvhevdende agenda. Kongens by anno 1926 er for øvrig svært dårlig gjenskapt av digitale spesialeffekter. Det ser ikke ut som Eva står på en bro i København, men foran et maleri. Og puddersnøen i starten av filmen ser heller ikke spesielt ekte ut.
Tre ulike skuespillere deler på hovedrollen som Eva. De spiller henne i ulike faser av livet, men overgangen er sømløs takket være et godt kostymedesign og solid sminkejobb. Mathilde Thomine Storm spiller Eva som tenåring, og er mest med i filmen av de tre. Hun har først og fremst øynene å spille med fordi ansiktet er dekket av pels, og hun spiller overbevisende i en krevende rolle.
Løvekvinnen er blitt et solid stykke filmhåndverk, som stryker publikum med hårene fra begynnelse til slutt. Filmen er lettbeint, underholdende og velmenende, men mangler brodd og dybde i karaktertegning. Dette filmeventyret er søtt som en pusekatt, men er fort glemt når man forlater kinosalen. Outsideren Evas «klassereise» og veien til aksept og anerkjennelse i storsamfunnet går litt for lett i filmversjonen av Løvekvinnen. Jeg savner at filmen klorer og brøler litt mer som en sinna løve.