Noen få vakre vårdager hvert år blomstrer kirsebærtrærne over hele Japan. Blomstringen kalles sakura og er en stor kulturell begivenhet.
De rosa blomstene er et symbol på at ungdomstiden er kort og forgjengelig, men er også et bilde på at mennesker går gjennom ulike faser i livet. En ny vår kan komme, om man gjødsler omgivelsene riktig.
I Under kirsebærtrærne møter vi tre mennesker, fra ulike generasjoner. De blir kjent med hverandre i en bitte liten pannekake-kafé i løpet av noen dager da byen står i full blomst.
Sentaro er en mann midt i livet som driver kafeen, tenåringsjenta Wakana er stamgjest, og Tokue er en 76 år gammel kvinne som plutselig dukker opp. Den eldre kvinnen sier hun alltid har drømt om å jobbe på et slikt sted. Da det viser seg at hun kan lage et eventyrlig godt syltetøy, får hun jobb der.
Gradvis trer denne kvinnen frem som filmens hovedperson. Men hvilken vond hemmelighet er det hun bærer på? Og hvorfor er hendene hennes deformerte?
Filmens regissør og manusforfatter, Naomi Kawase, ble selv forlatt av sine foreldre da hun var to år. Hun vokste opp hos en grandtante som hun trodde var bestemoren, og i flere av sine filmer tematiserer hun foreldreskap.
I Under kirsebærtrærne møtet vi altså en ungjente uten far, en voksen mann uten mor, og en eldre kvinne uten barn. Deres felles kjærlighet til mat knytter dem sammen og gjør at de blomstrer i hverandres selskap.
I starten er det lett å tro at vi i denne filmen bare vil få servert en søt og forutsigbar fortelling. Men gradvis utfolder den seg til å bli syrligere, mørkere og mer alvorlig. Det er dette midtpartiet som er filmens følelsesmessige rotfeste, og det er her den er best.
Filmen er lavmælt og langsom, men aldri kjedelig. Den forstyrres stort sett bare av noen velbrukte klisjeer, som for eksempel en kanarifugl i bur, som ikke kler denne ellers stilfulle filmen.
Et av høydepunktene er da vi får se hvordan syltetøyet tilberedes trinn for trinn. Det er så inspirerende formidlet at man straks får lyst til å løpe hjem og lage sitt eget syltetøy.
Kawase viser med Under kirsebærtrærne at hun er en stilsikker regissør med en sjelden evne til å formidle hva det vil si å være et helt menneske på film. Her har hun dyrket frem en eviggrønn filmopplevelse, som fortsetter å vokse lenge etter at man har forlatt kinosalen.