De fleste amerikanske filmer om familier som søker seg vekk fra det sivile samfunnet handler ofte om hippie-småsamfunn, aggressive militsgrupper eller religiøse sekter.
Cash-familien hører ikke helt hjemme i noen av disse kategoriene, selv om familiens overhode, Ben, spilt av Viggo Mortensen, flasker barna opp på en strikt diett av Noam Chomsky og Marx.
De fem barna, i alderen 6 til 16 år, står opp grytidlig for gjennomføre en knallhard dag med utfordrende fysisk trening, inkludert kampsport, og nærlesning av et pensum som blant annet består av Brødrene Karamazov og alternativ amerikansk historie.
Men når moren blir syk og må innlegges på sykehus (bare det et nederlag for den selvhjulpne familien), begynner festningen Ben har bygd rundt familien å rakne.
Når det er tid for begravelse (dette er ingen spoiler, moren dør tidlig i filmen), trosser de morens familie ved å møte opp i begravelsen med sine, skal vi si, uortodokse ritualer.
Morens siste vilje var å bli kremert og så spylt ned i et toalett, og det er et ønske Ben og barna vil respektere.
Er dette en komedie? Noen ganger. Den har likhetstrekk med Oscarvinneren Little Miss Sunshine, på ene siden, og iblant med dramaet Running on Empty, om en radikal families flukt fra FBI. Selv om tittelen kanskje er litt ironisk ment, indikerer den også det fantastiske ved hele historien, den er på mange måter for god til å være sann.
Det gjør at forfatter og regissør Matt Ross (kjent som megaloman gründer i HBO-serien Sillicon Valley) kan ta seg store friheter, men det gjør også at noen dramaturgiske snarveier blir for krappe og de politiske spørsmålene uavklarte.
Men de blir liggende der og murre, som en påminner om hvor sjelden slike spørsmål i det hele tatt stilles i en mainstreamfilm: Hvordan skaper man uavhengige, fritt tenkende individer? Er det mulig å melde seg ut av forbrukersamfunnet – og til hvilken pris?
Denne filmen kunne ikke vært laget andre steder enn i USA. Ben og kona er noen slags ”situasjonist-buddhister” med forankring på venstresiden, men han gir likevel barna grunnleggende innføring i kamp- og våpentrening.
Hele familien er dessuten så kul og smart, på sin måte, at denne voldelige orienteringen oppfattes som mer uskyldig enn den er. Om Ben hadde tilhørt en milits på høyresiden, ville kanskje liberale som jeg reagert annerledes?
Heldigvis gir filmskaperne Ben motstand, og han møter seg selv i døren. Men ikke uten at filmen tar en ny, fantastisk retning.