Steven Spielberg har laget en skuffende flat film basert på Roald Dahls elskelige barnebok. Denne gangen har mesterregissøren gått seg bort i vakre og stemningsfulle dataanimasjonseffekter. På veien har han glemt at han trenger en dramatisk kurve som kan forføre og bergta publikum.
Spielberg viste tidlig at han mestret kunsten å kommunisere barns håp og lengsler i E.T. – gjesten fra verdensrommet (1982) og Solens rike (1987). I SVK har han mistet grepet. Han makter ikke å formidle lille Sophies (Ruby Barnhill) håp og drømmer. Det er jo litt trist siden SVK handler om nettopp drømmer.
Sophie bor på barnehjem, og her får hun ikke sove. En natt, idet klokken tikker mot den magiske «witching hour», dukker det opp en mystisk figur utenfor vinduet. Han kidnapper henne, og tar henne med til kjempenes land.
Den store vennlige kjempen (Mark Rylance) er langt fra så skummel som han ser ut. Dessverre kan man ikke si det samme om de andre kjempene. De er noen ordentlige bajaser som stjeler mennesker for å spise dem.
I dette materialet ligger grobunnen til det som kunne vært en magisk eventyrfilm. Dataanimasjonene er nesten overjordisk vakre, og Mark Rylance som kjempen er livaktig, sympatisk og full av følelser.
Den lille engelske byen ser ut som den er tatt rett fra Harry Potter og landskapet til kjempene må være inspirert av Ringenes Herre. Kanskje ligger noe av problemet her? For hvor er Roald Dahls lettere skrudde galskap? Den er blitt borte et sted på veien.
Det største problemet er mangelen på driv i historien. Filmen har en helt flat spenningskurve, og motivasjonen til karakterene er ikke godt nok oppbygd og formidlet. De andre kjempene blir aldri skremmende nok til å virke som et stort problem. De er irriterende og brautende, men de blir aldri skumle.
Filmens atmosfære er drømmende, og Spielberg går seg bort i vakre bilder. Båndet mellom Sophie og kjempen er fint skildret, men det griper deg ikke.
Filmen mangler også humor. I starten er det veldig festlig at Sophie er så liten og kjempen så stor. Det humorelementet bærer ikke en hel film.
Alt i SVK er ikke håpløst. Scenen med selveste dronningen (Penelope Wilton), som spiser frokost sammen med kjempen på Buckingham Palace, er filmens ubestridte komiske høydepunkt. Her får du endelig et snev av løssluppen galskap.
Steven Spielberg har laget en utrolig vakker film, men den er helt ufarlig. Dessverre er den også litt kjedelig.