«Enhver dør så godt de kan,» sier Julián i en scene i filmen. Døden er vårt vestlige samfunns siste tabu. Den er der alltid, truende som en mørk skygge, men vi ignorerer den så godt vi kan. Helt til en av våre nærmeste, eller en selv, møter den ansikt til ansikt i form av en dødelig sykdom.
For Julián (Ricardo Darín) skal snart dø. Han snur ryggen til livsforlengende kreftbehandling. En dag kommer hans gamle barndomsvenn Tomás (Javier Cámara) på besøk fra Canada for å tilbringe noen dager sammen med ham – og for å si farvel. Juliáns største bekymring er hva som vil skje med hunden hans, Truman, etter at han er død.
Hvis dette scenario høres trist ut, så er det fordi døden både er vemodig og trist. Heldigvis greier regissør Cesc Gay å skildre vennskapet mellom de to mennene med varme og en dose humor av det mørke slaget.
Dynamikken i filmen kommer av at Julián har akseptert sin skjebne, men det har ikke Tomás. I alle våre forsøk på ikke å snakke om døden, er det et element det skrives og snakkes mindre om.
Det er hvor vanskelig det er å være en pårørende, den som skal være den sterke og støttende parten. Det blir en bagatell sammenlignet med all smerten og redselen en døende må igjennom, men Gay skildrer dette både klokt og melankolsk.
De fleste av oss føler en total maktesløshet i møte med døden. Tomás er intet unntak. Filmen følger forholdet mellom de to mennene over fire dager med middager, fester og spontane utflukter. I løpet av de dagene må Tomás lære å håndtere sin egen sorg.
Truman er en nydelig skildring av vennskapet mellom to menn som ikke alltid er like god til å vise følelser – i alle fall ikke de vanskelige følelsene.
Ricardo Darín og Javier Cámara er intense og nyanserte i sine respektive roller. Darín som skuespilleren og levemannen som må stå ansikt til ansikt med sin egen dødelighet, og Cámara som den mer innesluttede vennen.
Truman er en film som til tider kan være sentimental, men det er en god sentimentalitet som ikke er påtrengende. Den spiller lett på tårene, men den lune latteren er aldri langt unna. Cesc Gay leverer et finstemt portrett av livet, døden og sorgen.
P.S. Husk lommetørkleet!