Filmen har Norges-première fredag 29. juli.
Åpningsscene: Heten dirrer. Vår mann blir kjørt til noe som ligner en flyktningleir på grensen mellom Albania og Hellas. Her veddes det om penger, og de slåss med bare nevene.
Den rå brutaliteten hvor neve treffer kjeve er et av Bourne-filmenes kjennetegn. I denne filmen, den fjerde i rekken med Matt Damon i tittelrollen, skapes spenningsdynamikken mellom Bournes manglende tilgang på høyteknologiske ressurser og CIAs skremmende masseovervåking. Det blir lowtech møter hitech. David versus Goliat.
Jason Bourne er i dekning. Det varer ikke lenge. Nicky Parsons (Julia Stiles) dukker opp med mer informasjon om fortiden og faren hans. Det kulminerer i en kaotisk scene under en voldelig gatedemonstrasjon i Aten.
Her får du kaoset, hysteriet, desperasjonen, volden og panikken. Det er intenst og spennende. Hadde alle actionsekvensene vært som denne, hadde Jason Bourne vært fantastisk. Det er de ikke.
Det virker som om regissør Paul Greengrass er redd for å kjede publikum. Handlingen sparkes raskt i gang, og du får ikke pause før rulletekstene starter to timer senere.
Jason Bourne er stramt fortalt og fartsfylt action. Det er ingen dødpunkter. Greengrass bruker flittig det håndholdte og vinglete kameraet i actionsekvensene. Poenget er vel å skape autentisitet og realisme, men det fungerer ikke.
Problemet er at alle detaljene blir borte. Det skjer så mye på lerretet at all finessen forsvinner i et rot av skyting og bilkjøring. Det virker slurvete og dårlig koreografert. I stedet for å skape innlevelse, blir det heller irriterende og slitsomt.
Det er også et annet element som gjør at denne filmen ikke lever opp til de foregående filmene. Den svakeste delen er gåten Jason Bourne selv. Den er jo løst. Fortiden og opprinnelsesmystikken begynner å bli utvannet. Den blir for tynn til å fascinere.
Filmens mest spennende intrige ligger ikke i Bournes fortid, men i overvåkingsthrilleren. CIAs Heather Lee (Alicia Vikander) og Robert Dewey (Tommy Lee Jones) jobber i kulissene for å innføre et system som skal overvåke oss hele tiden.
Kontrastene mellom den gamle spionverdenen og vår nye virkelighet, hvor vi kan overvåkes uansett hvor vi er, skaper et skremmende scenario. Dessverre er den ikke godt nok integrert i Bourne-historien, og blir bare noe som skjer på sidelinjen for å plassere ham i de riktige situasjonene.
Til tider står han nesten i fare for å bli en birolle i sin egen film. Kanskje er det et symptom på at fremtidens spionverden flyttes fra gateplan og inn i dataovervåkingens skremmende univers? Spioner som Bourne tilhører fortiden, mens Lee er fremtiden.
Så kan du alltid si at i en actionfilm trenger man ikke gode karakterer eller et sterkt plott, men det kan være to avgjørende elementer som skiller en god actionfilm fra en helt grei actionfilm.
På tross av noen innvendinger er Jason Bourne solid action. Det at Bournes motstandere er så teknologisk overlegne fører til at vi får to timer med god spenning. Selv om alle Bourne-filmene har hevnen som motiv, blir det her redusert til en ganske banal hevnhistorie. Det er ikke Bourne verdig.
Filmen har norgespremière fredag 29. juli.