Istid: På kollisjonskurs er den femte filmen i den populære filmserien. Nå begynner den å gå på tomgang.
Filmskaperne har sluppet opp for de gode ideene. Filmen starter, som alltid, med at Scrat nok en gang er på jakt etter nøtten sin. Denne gangen snubler han over en UFO, slynges ut i verdensrommet, og ender like godt opp med å starte verdens undergang.
Nede på jorden sliter mammuten Manny med å vende seg til sin kommende svigersønn og datteren som skal forlate redet. Det er før røyskatten Buck jager dem ut for å redde verden.
Ting er med andre ord akkurat som i de fire foregående filmene. Alle de kjente karakterene dukker opp igjen, og lager mye ablegøyer og moro for de minste barna.
For Istid: På kollisjonskurs er for all del fargerik og en eneste lang oppvisning i slapstickhumor som involverer både nøtter og farlige meteoritter. 3D-effektene er til tider effektive.
For de voksne er nok hyllesten til monolitten i 2001 En romodyssè en av filmens aller morsomste scene. Videre kan vi også sette pris på Michelangelos Adams skapelse og månelandingen, men det er godt brukte klisjeer.
Noen scener er så surrealistiske at jeg ikke kan la være å lure på hva slags nachspiel filmskaperne har deltatt på. Den evigunge yoga-lamaen med sitt godt beskyttede hippiekollektiv er helsprø.
Selv om filmen har en del morsomme og idérike sekvenser, føles det som om Manny og gjengen hans er redusert til biroller i sin egen film. Her vektlegges heller ville innslag i verdensrommet.
Det å se Scrat spille klinkekuler med hele Melkeveien og leke med gravitasjonskraften er fornøyelig i en kort tid, men her tværes det ut. Da blir det mest slitsomt og sjarmløst.
Istid: På kollisjonskurs har sine øyeblikk som spesielt de minste barna kommer til å le av. Men det er helt fint om vi erklærer istiden for over nå.