Med Flukten leverer regissør Peter Grönlund en fabelaktig debutfilm. Han har tidligere laget kortfilmer, hvorav Gläntan (2011) også foregår i narkotikamiljøet. I begge filmene spilles hovedrollene av Malin Levanon og Lo Kauppi.
Grönlund tegner et miljø som både er realistisk og brutalt, men med en fortellerstemme som hverken er overdramatiserende eller sentimental. Han drar deg inn i et univers de færreste av oss kjenner til, og leverer en av de sterkeste filmene om samfunnets tapere jeg har sett på lenge.
Flukten er en tur til Sveriges skyggeside langt unna Ikea og svenske köttbullar. Filmen tegner et samfunn hvor ingen bryr seg om dem som faller utenfor.
Det hele starter med at den småkriminelle Minna (Levanon) blir kastet ut av leiligheten. I et desperat forsøk på å skaffe penger til husleien stjeler hun pengene til en narkolanger. Dessverre for Minna viser det seg at han er løpegutt for den lokale narkokongen.
Minna rømmer. På veien treffer hun den alkoholiserte Katja (Kauppi), som drømmer om å se sønnen sin igjen. De går i dekning på en illegal bosetning sammen med en gjeng av samfunnets utstøtte.
Det er opptakten til en klassisk thriller som utvikler seg til en katt- og mus lek. Historien har driv og er veldig spennende.
I tillegg får du også et dypt rørende og finstemt portrett av vennskapet mellom to kvinner som har truffet bunnen med et smell. Den viser at lojalitet kan vokse ut av de mest desperate situasjoner, og ikke minst hvor lett den er å bryte ned.
Skildringene av de interne lovene og hierarkiet blant de utstøtte er nedtonet. Det fine er at regissøren aldri dømmer dem.
Flukten er en film uten moralsk pekefinger, og den gir deg som publikum en unik skildring av det brutale livet nederst på samfunnets rangstige.
Grönlund skildrer avhengighetsproblematikken uten store fakter og groteske narkotikascener som vi kjenner så godt fra filmer som Christiane F (1981) og Requiem for a Dream (2000). Regissøren nøyer seg med de små detaljene. Hvordan løgnen blir en sannhet. Hvordan de valgene du tar bare fører deg lengre og lenger ned i elendigheten.
Regissøren har bakgrunn som sosialarbeider, og det merkes i måten han skildrer miljøet. Filmen kunne kanskje vært mindre skittenrealistisk, og stilt flere kritiske spørsmål, men da hadde den mistet det autentiske. Nå kommer du under huden på karakterene.
Flukten hadde aldri blitt så gripende og rørende uten den fantastiske prestasjonen til Malin Levanon. Hun fikk velfortjent Guldbagge-prisen for beste skuespiller. I samme tone som resten av filmen er det ikke noe overspill eller drama. Hun spiller ikke, hun er Minna.
Mange av rollene innehas av ikke-profesjonelle som selv har hatt erfaring med dopmisbruk og kriminalitet. Spesielt er Jan Mattson i rollen som skurken en genial casting. Råskapen lyser.
Skal du se en film på kino i sommer, se denne. Det er ikke lystig og lett underholdning, men den er nervepirrende god og troverdig.