Det tyrkiske folkemordet på armenerne er fortsatt et svært betent spørsmål. Det viste den oppstandelsen Atom Egoyans film Ararat skapte i Tyrkia i 2003.
Denne filmen har imidlertid ikke ført til like mye oppstandelse, og det skyldes kanskje at den ikke har vært noen publikums- eller kritikersuksess.
Regissør Guediguian, som i likhet med Egoyan er av armensk opphav, bruker også mye plass på å gjøre rede for den tyrkiske hærens massakre av 1,5 millioner armenere i 1915. Filmens første 15 minutter skildrer rettssaken mot armeneren som i 1921 drepte en av de tyrkiske politiske lederne i et attentat i Berlin, og den sensasjonelle frifinnelsen av ham.
Det er en av filmens mange paradokser – at en tysk jury skulle se på folkemordet som grunn nok til frifinnelse for et mord, og at Hitler få år senere skulle stille følgende retoriske spørsmål, idet han beredte grunnen for utslettelsen av jødene: Hvem husker vel armenerne?
Guediguian viser oss hvordan folkemordet hjemsøker tre generasjoner i en familie i eksil i Frankrike.
Her blir den yngste generasjonen radikalisert under 70-tallets politiske omveltninger og beslutter seg for å ty til terror. Men under et attentat på den tyrkiske ambassadøren blir en uskyldig forbipasserende syklist hardt skadet, og mye av handlingen kretser rundt hans forsøk på å forsone seg med sin skjebne.
Her baserer regissøren mye av handlingen på en selvbiografisk bok av den spanske journalisten José Gurriaran som etter sin skade satte seg inn i armenernes historie, og fikk, ganske overraskende, sympati for deres kamp.
”En historie om galskap” er originaltittelen, og det er hvordan den voldelige kampen mot tyrkerne fortærer de som gir etter for den Guediguian synes mest opptatt av. Det er en kompleks historie som tar oss fra Armenia til Marseilles og videre til borgerkrigen i Libanon der den eldste av søsknene, Aram, slutter seg til den armenske militsen. Men Guediguian sliter med å gi oss rollefigurer av kjøtt og blod som kan løfte historien ut av det skjematiske periodedramaet.
Flere vendepunkter krever en nesten grenseløs innlevelsesevne for å akseptere; som at den skadete syklisten etter hvert flytter inn hos sin attentatmanns foreldre, eller at et nesten parodisk melodramatisk klimaks får avslutte i Libanons gater.
Guediguian er kjent som arbeiderklassens kronikør fra Marseilles, med filmer som Snøen på Kilimanjaro som gikk på norske kinoer i 2012.
I den filmen briljerte hans faste skuespillerinne, Ariane Ascaride, mens hun her tappert forsøker å gi filmen et emosjonelt og moralsk tyngdepunkt. Men det er ikke enkelt å kjempe med vekten av et helt folks lidelser.