Denne uken er det kinopremiere på to filmer som på hver sin måte gir oss postapokalyptiske visjoner om framtiden. Den ene har kostet over en milliard å lage, den andre mindre enn en norsk spillefilm.
Jeg er ikke i tvil om hvilken jeg foretrekker, og det skyldes nettopp det som er lavbudsjettfilmens eneste luksus: å la et lite ensemble talentfulle skuespillere få teste grensene innenfor et minimalt univers. I dette tilfellet utspiller handlingen seg i og rundt ei skogshytte, et sted i Storbritannia.
Det sivile samfunnet har brutt sammen som følge av knapphet på ressurser, og vår hovedperson har søkt tilflukt i villmarka. Der dyrker han sin egen mat og lever i konstant årvåkenhet for inntrengere som også søker ly og føde i kampen for å overleve.
Vi får ikke vite mye om ham, bortsett fra at frykten stikker dypt. Når to kvinner, en mor og en datter, banker på døren hans, blir han overrumplet. De virker ikke truende, og appellerer til hans empati og, viser det seg, behovet for nærhet. Men kan de stole på hverandre?
Dette nådeløse, ekstremt effektive dramaet er Stephen Fingletons første langfilm, og kan trygt kalles for en brakdebut. Han benytter relativt ukjente skuespillere, noe som også bidrar til denne opplevelsen av oppdagelse. Men dette er ikke en film for de lettskremte.
Fingleton er både en slu spenningsskaper og usentimental misantrop som skjærer den menneskelige tilværelsen inn til beinet. Ikke siden filmversjonen av Cormac McCarthysThe Road har vi sett en så nedstrippet og dyster skildring av menneskenaturen på film, og det gjør vondt.
Men dette er likevel ikke et helt nedbrutt univers slik vi kjenner det fra sci-fi-dystopien på film og i litteraturen: her lever nemlig selve naturen i beste velgående, nesten i sin opprinnelige paradisiske form.
Iblant minner filmen like mye om Terrence Malicks lyriske kontraster mellom vakker natur og menneskenes dårskap, og det løfter filmen over terskelen fra sjangerfilm til noe mer originalt.
I en dramatisk scene bryter Fingleton med det tette, paranoide kammerspillet og lar kamera sveipe poetisk over noen duvende enger. Det er som han ber oss om å se menneskene som de små, forgjengelige skapningene vi er. Samtidig gir det oss pusterom, før det endelige og ubønnhørlige klimakset.