Problemet med oppfølgere er at du må lage dem større og mektigere enn originalen. Det er nå 20 år siden verden nesten ble tilintetgjort av aliens i Independence Day.
Den gangen var Roland Emmerichs film det mest storslåtte man hadde sett i en kinosal på lang tid. Jeg så filmen på stort lerret i Oslo Spektrum. Selv om filmen hadde hull i historiens logikk på størrelse med hele Melkeveien, var det en fornøyelig affære.
Spektakulære effekter satte standarden for jordens undergang. Den tok alle B-filmens klisjeer om aliens, romskip og eksplosjoner og gjorde dem glattpolerte og stuerene.
Hollywood har ødelagt jorden mange ganger siden den gang. Det pussige er at det er fortsatt fornøyelig så lenge du tar denne filmen for akkurat det den er: Legg-igjen-hjernen-hjemme-underholdning.
Det er ingen tvil om at Roland Emmerich kan å lage effektfulle filmer. Med både Godzilla (1998) og The Day After Tomorrow (2004) på samvittigheten må han vel nærmest kalles en ekspert på apokalypsen.
Dessverre er han også en mester på de mest utslitte klisjeene i actionfilmens historie.
I Resurgence har han samlet alle sammen. Fra en buss full av unger, den obligatoriske bikkja, soldater som heier, både buddhistmunker og indianere som heier på amerikanerne fra hver sin utpost og selvsagt en reprise av presidentens følelsesladede tale.
For både Jeff Goldblum, Bill Pullman, Judd Hirsch og Brent Spiner er med denne gangen også. Og takk og lov for Spiners Dr. Okun som sørger for en liten dose selvironisk nerde-humor fra laboratoriet.
Selvironisk humor er nemlig det denne filmen burde hatt mye mer av. Humor kan redde denne type filmer fra havari.
Og da er vi tilbake ved kjerneproblemet. Det er overhodet ikke noe i veien med spesialeffektene, men som vanlig er det ikke nok.
Vi er blitt blaserte, og vi forventer flotte effekter. Da spiller det ingen rolle om det i denne runden er Singapore som jevnes med jorden i stedet for Manhattan. Det blir bare mer av det samme.
Vi vil ha noe mer. Vi vil ha god kjemi og smart humor. Vi vil ha humor som får oss til å le, ikke bare å trekke flaut på smilebåndet over nok en teit kommentar.
For meg er det i dag er det noe nostalgisk over originalen. Ja, det var mye action, men den hadde også en solid dose humor – selv om det skal sies at ikke alt var like tilsiktet.
Det som redder kjemien er Jeff Goldblum og Brent Spiner, som greier å lure inn små doser selvironi og humoristiske spark til den første filmen.
Filmens unge helter faller dessverre til jorden uten fallskjerm. Forholdet mellom Liam Hemsworth og Maika Monroe, som var fabelaktig i skrekkfilmen It Follows, skildres helt uten følelser.
Du sitter igjen med inntrykket av at uansett hvor imponerende effektene er, så er det faktisk ikke størrelsen det kommer an på. Du savner det lille ekstra som kunne gjort Resurgence til noe mer enn en pliktøvelse.
Likevel, Resurgence er til tider ganske underholdende dersom du vil ha en actionfilm som ikke krever for mye tankevirksomhet. Av og til er det helt greit.