Da freden kom til Danmark i 1945 lå det millioner av landminer langs vestkysten – flere enn i noe annet europeisk land. Tyskerne hadde fryktet en alliert invasjon fra den jyske siden, og tyske soldater ble etter krigen sendt i tvangsarbeid for å rydde opp etter seg. Men mange av dem var barnesoldater, pisket av gårde til fronten under Hitlers siste dager og helt uten erfaring.
Halvparten av dem døde eller fikk fatale skader under arbeidet langs de danske strendene, et faktum som ikke nevnes i danske oppslagsverk om krigsoppgjøret.
Det er bakteppe til denne sterke danske filmen som Martin Zandvliet har skrevet og regissert. Han har valgt å la dramaet utspille seg der ute, på de jyske strendene, hvor en dansk sersjant Carl Rasmussen (Roland Møller) får oppgaven med å ha overoppsyn med et kompani unge tyske mineryddere.
Hatet hans mot okkupasjonsmakten er fortsatt så sterkt at han ikke kan se på de stakkarslige ungdommene som annet enn representanter for naziregimet, og han gjør livet deres til et helvete.
Men når du kommer i nærkontakt med utsatte mennesker, risikerer du selvsagt å få sympati med dem, og snart begynner Rasmussens armerte hat å slå sprekker.
De unge soldatene er så uerfarne at flere av de ganske snart blir drept av minene, og den psykologiske effekten på guttene er forferdelig. Det kan synes som strategien fra den militære ledelsen er å utnytte de tyske soldatene til siste blodsdråpe, og Rasmussen havner uventet i en posisjon der han må forsøke å verne om guttenes liv.
Det er sjelden rollefigurer underspilles så konsentrert i nordiske filmer, våre skuespillertradisjoner tilsier ofte at følelser spilles direkte ut.
Her gir Roland Møller oss en mesterlig oppvisning i underspill, når sersjanten motvillig gir etter for de humane sidene i seg som har gått i dvale under de hatefulle krigsårene.
Vi har sett Møller utmerke seg i urbane ”nyrealistiske” danske filmer som Nordøst, men her løfter han dansk skuespillerkunst til høyder som ganske sikkert vil gi ham et internasjonalt gjennombrudd. Rollen ville ikke vært like virkningsfull uten et knippe begavede unge tyske skuespillere som det er hjerteskjærende å følge.
Det som imponerer er hvordan de makter å veksle mellom å framstå som for gamle for sin alder og samtidig tviholde på det barnlige. Det er scener her som tangerer humanismen i klassiske antikrigsdramaer som Intet nytt fra vestfronten, særlig scenen der en av soldatene forsøker å gjøre en mus til sitt kjæledyr.
Som filmskaper bruker Zandvliet ofte enkle virkemidler, men effekten blir desto sterkere. Han setter de vakre, storslåtte omgivelsene opp mot det grusomme, menneskeskapte dramaet på måter som gjenoppvekker både John Ford og Kurosawas filmer, godt hjulpet av Kamilla Hjælm Knudsens utsøkte filmfoto.
Selv om arven fra særlig klassisk amerikansk film er merkbar, står denne filmen likevel støtt som klassisk dansk film slik vi kjenner den på sitt aller beste.
Eneste svakheten er slutten, der jeg synes avrundingen blir for enkel, denne gangen. Det er det eneste som hindrer meg fra å gi denne filmen en sekser på terningen.