Festen, Jakten og Submarino: Alene denne trioen har gjort Thomas Vinterberg til en av Nordens viktigste regissører. I tillegg har han laget kortfilmer, TV-drama og teater. Vinterberg er blitt kjent for en eksistensiell dramatikk som både river og underholder. Festen (1998) er allerede en klassiker i nordisk film, den er også omskapt til teater.
Kollektivet har gått motsatt vei. Historien begynte som et skuespill med teaterpremiere på Skuespillhuset i København i 2013. I etterkant lagde Vinterberg en filmversjon. Den hadde premiere på filmfestivalen i Berlin i februar.
Handlingen er lagt til København på 1970-tallet. Arkitekten Erik (Ulrich Thomsen) arver en stor villa i et rikmannsstrøk ved sjøen. Han vil selge, men ektefellen Anna (Trine Dyrholm) forelsker seg i huset. Hun mener de har råd til å bo der om de starter et kollektiv. I rask rekkefølge rekrutterer de gamle kjente inn i det nye fellesskapet.
Det må – skjønner vi så altfor godt – gå galt. Den premature konklusjonen er faktisk ett av filmens største problemer. Det er så lett å le av 70-tallets idealer, så lett å tulle med troen på fellesmåltider, nakenbading, fri kjærlighet og liberal barneoppdragelse.
Kollektivet har til og med en taus observatør som skal fungere som publikums kloke stedfortreder: Erik og Annas datter Freja (Martha Hansen) på 14 år vandrer rundt som et vitne til menneskenes dårskap.
Kanskje skyldes det lettheten at Thomas Vinterberg nøyer seg med et skissepreget persongalleri:
Kollektivet består hovedsakelig av karikerte, infantile typer. Omtrent halve filmen går med til å etablere dette skrålende og evig øldrikkende fellesskapet.
Farsen har sine festlige sider, men også Vinterberg går lei. Gradvis flytter han vekten over på Erik og Anna. Nå skal filmen transformeres til et ekte samlivsdrama med kjente vinterbergske emosjoner.
Trine Dyrholm tar oppgaven på det største alvor, og gjør i hvert fall sitt for å skape dynamikk i et klassisk trekantdrama. 70-tallsidealene blir plutselig av større interesse når de skal etterleves av en kvinne som i fullt alvor tror seg i stand til å dele på ektemannen.
Annas friske mot og påfølgende oppløsning kunne gjort sterkt inntrykk i en bedre film enn Kollektivet. Nå blir det eksistensielle dramaet motsagt av den underliggende farsen.
Det samme dilemmaet oppstår i en scene som skildrer et dødsfall. Et av barna i kollektivet dør av hjertestans og begraves deretter på en måte som – nok en gang – skal demonstrere 70-tallets uortodokse ideer. Både taler og musikkvalg har et komisk skjær. Men det er alt annet enn morsomt.
Vinterberg skal selv ha vokst opp i kollektiv, og er slik sett i posisjon til å fastslå at boformen er problematisk. Lukas Moodysson gir det samme inntrykket i den svenske spillefilmen Tilsammans. Men der Moodysson i det minste tar ideen på alvor og får den til å leve på lerretet, virker det som om Vinterberg mangler den nødvendige innlevelsen til å lykkes med sin dramakomedie.