I utgangspunktet virket denne kompisfilmen lovende. Jeg kan i hvert fall ikke huske å ha sett en action-bromance på film der mennene diskuterer romantiske high school-filmer fra tidlig 90-tall.
Filmen er med andre ord i min gate, aldersmessig, men det tok ikke lang tid før jeg begynte å savne noe grunnleggende.
Jeg vokste opp med kompisfilmer som 48 Hours og Dødelig Våpen, der vennskapet ikke bare berørte menns manglende evne til å snakke om følelser, men også skarpere saker, som rasisme og stereotypier.
Derfor var det forvirrende å oppleve at Dwayne Johnson, som er mørkhudet, bli anklaget for rasisme av Kevin Harts afroamerikanske rollefigur fordi han snakker generaliserende om svarte. Er Johnson så lys i huden at han nå kan passere som ”hvit” i Hollywood, eller er det meningen å skape forvirring?
Dette er bare én av mange forspilte sjanser i denne ”spionkomedien” av Rawson Thurber, som tidligere har gitt oss ufarlige komedier som Dodgeball. I likhet med den filmen mangler Central Intelligence brodd, men er full av søte og velmente øyeblikk der særlig Johnson spiller på tvers av sitt macho image.
Å gjenfortelle handlingen gir nesten ikke mening, men la meg prøve: i 1996 var Johnson et overvektig mobbeoffer og Hart skolens mest populære, før en traumatisk episode gjorde at førstnevnte forsvant. Han dukker så opp 20 år senere på jobben til Hart, denne gangen som muskelbunt og CIA-agent. Foranledningen er deres high school-gjenforening, men det hele leder til en jakt på militære hemmeligheter som noen, kanskje Johnson selv, forsøker å selge ulovlig.
Denne intrigen er selvsagt ikke viktig, det er komikken mellom Hart og Johnson som er avgjørende.
Hart er skuespiller med anlegg for det komiske, men han får lite drahjelp av Johnson som er like morsom og subtil som en elefant i en porselensbutikk.
Muskelmenn som prøver seg på ren komedie er sjelden morsomme, om de ikke, som Schwarzenegger, spiller bevisst på stereotypen de alt har skapt. Kompisfilmen er ingen lett sjanger, det er en egen kunst å få folk til å le av vitser i Dum dummere-kategorien. Problemet her er at filmskaperne tar altfor lett på det.