Henrik Martin Dahlsbakken har laget fem kortfilmer og to spillefilmer i en alder av 28 år. Tre nye filmer er under arbeid.
Tempoet er oppsiktsvekkende i norsk sammenheng. Vanligvis tar det flere år å utvikle et prosjekt, skaffe penger, gjøre opptak.
Dahlsbakken har ikke tid til å vente. Han gjør det meste selv - fra regi og manus til produksjon og produksjonsdesign. Dessuten har han klart å skape en fin dugnadsånd i sine prosjekter.
Dahlsbakken er nå kinoaktuell med to filmer som man kjøper en billett til: Kortfilmen Takk for turen (18 minutter) og spillefilmen Sensommer (70 minutter).
De er helt forskjellige i stil og tone, men har felles motiv: Hovedkarakteren er gammel og dødssyk. Men de gamle menneskene er ikke av den vanlige sorten.
I Takk for turen dreier det seg om en suksessrik skitrener. Bertil Sjöberg lever sammen med den tidligere skiløperen Ronald Smedstuen. Deres nedslitte hus er fullt av pokaler og medaljer.
Idrettsmiljøet har altså fostret et homofilt par. Og det er her Dahlsbakken gjør en fin vri på et klassisk motiv. For vi har jo sett utallige skildringer av heterofile par som gjennomlever siste fase.
Stein Winge og Jan Malmsjö spiller Bertil og Ronald med selvfølgelig omsorg og hverdagslighet. Samtidig har filmen en komisk undertone knyttet til deres skihistoriske mimring. Eksempelvis ser de gamle filmklipp der Arne Scheie entusiastisk kommenterer de fiktive karakterens prestasjoner.
Der Takk for turen er lun, norsk hverdagsnaivisme, er Sensommer en yndig lek med både bølgefilmen og fransk noir. Her er det ladet visesang fra første scene, og hele historien blir innledningsvis rekapitulert i en serie stiliserte motiver (kvinne ved havet, sykkel i blomstereng, en forloren villa på landet).
«Historien» er ikke riktig ord, forresten, for det blir aldri avklart om de dramatiske begivenhetene kun er fantasier i hovedkarakterens hode.
Det eneste som virker sikkert, er at den kreftsyke forfatteren Vivienne (Bente Børsum) støter på et yngre par som utløser en strøm av såre minner, erotiske følelser og paranoia.
Kjæresteparet, spilt av Heidi Toini og Rolf Kristian Larsen, er slike rakkerunger som bølegefilmen var så full av. De lever på luft og kjærlighet - og penger fra hånd til munn.
Filmen er spilt inn i Normandie. Mye av den franske følelsen kommer direkte fra landsbymiljøet og landskapet der. Men det er stas å se hvordan Dahlsbakken - ganske så uanstrengt - sjonglerer de franske stiltrekkene. Språket i filmen er fransk, engelsk og norsk.
Men Dahlsbakken kommer ikke helt i mål. Den korte spillefilmen taper intensitet i siste del, og blir unødvendig overtydelig i sluttscenen.
Henrik Martin Dahlsbakken gir svar vi ikke trenger i en slik sjangerlek med fantasier og mysterier. Men det var gøy så lenge det varte.